Utviklingen fra 50-tallet innenfor psykisk helsevern har ført til at psykologer har fått et stadig større behandlingsansvar for pasienten. Dette gjelder også for helsetjenestene innen for rus og habilitering. Ofte vil psykologen være den av behandlingspersonellet som har den sterkeste tilknytning til pasienten. Dette taler for at psykologen blir pekt ut som den som har det overordnede behandlingsansvaret.

Det er profesjonsstudiet i medisin og psykologi som kvalifiserer for diagnosesetting innen psykisk helsevern. Behandlingsansvaret omfatter også å diagnostisere, ettersom utredning/vurdering og diagnose er en forutsetning for å ta stilling til hvilken behandling som skal tilbys 2). Når det gjelder diagnosesetting og behandling innen psykisk helsevern, vil for eksempel sykepleiere og andre måtte innrette seg etter psykologens og legens instruksjoner. I enkelte behandlingssituasjoner vil psykologen ha kvalifikasjoner som ikke en allmennlege har 3).

Hva innebærer det at legen tar beslutninger i medisinske spørsmål som gjelder undersøkelse og behandling av den enkelte pasient?

Ved samarbeid mellom flere helsepersonell, skal legen ta beslutninger i medisinske spørsmål som gjelder undersøkelse og behandling av den enkelte pasient 4). Innen aktuelle deler i spesialisthelsetjenesten skal begrepet ”medisinske spørsmål” defineres snevert. 5) Avgrensningen av medisinske spørsmål må konkret knyttes til spørsmål som gjelder medikamentell behandling, somatiske forhold og bruk av metodikk som kun beherskes av lege. Det avgjørende er at den best kvalifiserte tar avgjørelsene, uavhengig av om det er lege eller psykolog.

I behandling, for eksempel av psykiske lidelser, vil både psykologer og leger ha kompetanse til å diagnostisere og behandle pasienten.

Leger har ikke instruksjonsmyndighet i spørsmål der andre profesjoner, som for eksempel psykologen, har like høy eller høyere kompetanse. I forskrift om den faglige ansvarlige for å treffe tvangsvedtak i det psykiske helsevernet ble psykologer likestilt med leger/psykiatere mht. behandlingsansvaret for pasientene 6). Det følger i dag av psykisk helsevernloven at den faglige ansvarlige kan være enten lege med relevant spesialistgodkjenning eller psykolog som er spesialist i klinisk psykologi.

Psykologen kan altså være behandlingsansvarlig for pasienter innen psykisk helsevern på selvstendig grunnlag. Institusjonen må peke ut hvem som skal være faglig ansvarlig.

Hva når det oppstår faglig uenighet mellom lege og psykolog?

Oppstår det faglig uenighet mellom psykolog og lege i forhold til behandling av en pasient, må slike situasjoner løses ved at leder tar ansvaret og den endelige avgjørelsen. Lederen må gjøre sine vurderinger innfor det faglige forsvarlige og erkjenne sine begrensninger og eventuelt be om en ny vurdering fra annet kvalifisert helsepersonell 7). Medisinen og psykologien kan ha ulike tilnærmingsmåter i behandlingssituasjonen. Personer med sidestilt kompetanse kan ha ulikt syn på hva som vil være den beste behandlingen. Her står valget mellom ulike forsvarlige undersøkelser eller behandlingsmetoder. Det vil kunne følge av stillingsbeskrivelser og instrukser hvem som skal treffe beslutninger i slike spørsmål 8).

Pasienten som mottar helsehjelp har også rett til å medvirke, f. eks. ved valg av tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder. Pasienten gis ikke rett til å velge behandlingsmetode, dersom helsepersonellet mener en annen metode er bedre egnet eller mer forsvarlig 9). Psykologen kan ikke tvinges til å gi behandling som vurderes som dårlig for pasienten.

Litteratur:

 1) Lov om Helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) av 2.7.1999 nr. 64 § 4.
 2) I Tidsskrift for norsk psykologforening 2/2007 skriver Christian Zimmermann om å stille diagnoser innenfor psykisk helsevern.
 3) Se for øvrig Rundskriv I-20/2001 Lov om Helsepersonell og merknad til § 4 side 17.
 4) Helsepersonelloven § 4 3. ledd.
 5) Se brev fra Sosial- og helsedepartementet datert 31.1.2000, ref. 00/00534 om roller og ansvar side 4.
 6) Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) av 2.7.1999 nr. 62 § 1-4 og forskrift av 1. desember 2000 nr. 1219 om den faglig ansvarlige for vedtak i det psykiske helsevernet.
 7) Se helsepersonelloven § 4 første ledd og kravet til faglig forsvarlighet.
 8) Tatt fra heftet ” Om ansvar og ledelse i helselovgivningen, utgitt av Norsk Psykologforening 2002, side 19 og 20
9) Lov om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) av 2.7.1999 nr. 63§ 3-1