Legene har en kollegastøtteordning som er svært lik den psykologforeningen har. Legenes kollegastøtteordning blir benyttet av rundt 100 leger hvert år. Legene har evaluert ordningen hvor de brukte fokusgruppeintervjuer med 61 kollegastøtter.

De fant at ordningen var holdningsskapende ved at den legitimerte hjelpsøking for leger. Kollegastøtteordningen fungerer som en beredskapsordning og senker terskelen for å søke råd og behandling. Ordningen er dessuten kjennetegnet ved stor grad av konfidensialitet og uformell kontakt. Støttelegene beskriver sin funksjon som lyttende og støttende, og de hjelper til med å sortere og diskutere behovet for eventuell videre oppfølging og behandling. Det er en beredskapsordning - en vet at en kan kontakte en kollegastøtte – og det alene kan være nok til at en holder ut i en vanskelig situasjon. (Se Tidsskrift for den norske legeforening, 23.02.2016, side 21-24).

Det er interessant at støttelegene mente å observere at det over tid hadde vært en forskyvning fra mer individuelle, privat grunner til å oppsøke dem til mer arbeidsplassrelatert problematikk. «…kollegaer som opplever at helsevesenet gir mindre rom for individuell autonomi, på den annen side å formidle at den profesjonelle autonomien i økende grad må være kollektiv – legene må stå sammen. Når profesjonstilhørigheten trues, blir det ekstra viktig å ta vare på hverandre som kollegaer…» (sitert fra Legetidsskriftet). Dette kan en oppfatte som en oppfordring til legene om «å rotte seg sammen», altså noe som ikke er ønskelig. Jeg oppfatter det som et litt annet prinsipp. Hva som er god nok behandling avgjøres av et faglig kollektiv – ofte uformelt.

For den enkelte lege som er ille ute, vil denne tilhørigheten til det profesjonelle fellesskap være truet. Legen vil føle at profesjonstilhørigheten er under press. Det er en situasjon det er viktig at den utsatte ikke føler seg helt alene. Det er ikke ønskelig at legen skal «miste sin profesjon». Legekollegaer bør på eget initiativ aktiviseres og han/hun kan kontakte kollegastøtte for å få gode råd om hva gjøre videre.

Det er ikke nok med kollegastøtte, legekollegaer må være aktive.