Hun kommer høyreist mot oss, kortklipt og blond, og har ikke noe imot at vi bemerker nok et klesplagg som er utvalgt med omhu. Er det finsk design denne gangen? Noe fra New Yorks motedistrikt eller en basar i Zanzibar?

Klærnes psykologi

Pedersen medgir å være over gjennomsnittet opptatt av hva hun har på seg. Og hun har selvsagt et blikk for psykologien i det. Som nyutdannet psykolog på 70-tallet kjøpte hun seg en ekstra dyr og fin kåpe for å «kle på seg» alder. Det gjorde at hun følte seg tryggere enn hun ellers ville ha gjort.

– Du kan føle deg mektigere når du tar på deg noe fint. Du kan få et nytt blikk på verden rundt deg.

Hun sier vi blir vurdert etter hvordan vi kler oss, enten vi forholder oss til det eller ikke. 

– Jeg tror ikke alle psykologer har skjønt denne dynamikken, humrer hun uten å utdype.

67-åringen har nettopp takket for seg etter 18 års tjeneste i Psykologforeningen, åtte av dem som generalsekretær. Hun kom fra samme stilling i Human-Etisk forbund i 2000. Før det igjen fra Likestillingsrådet der hun var kontorsjef.

Les også

• Psykolog med perleøredobb

Interseksjonalitet

Som seniorrådgiver i Psykologforeningen har hun sekretert både Forening for interkulturelle psykologi og Psykologfaglig nettverk for seksualitets- og kjønnsmangfold . Hun har jobbet med sakkyndighet og fagetikk, midt i blinken for en politisk engasjert sekstiåtter.

Og der har du Tove Beate i et nøtteskall: Uansett hvilken problemstilling som har vært oppe til diskusjon i sekretariatet, enten det har vært i faglige sammenhenger eller over en salatbolle i lunsjen: Stødig som en metronom har vår hedersgjest ivaretatt kjønnsperspektivet, heist kulturfanen, insistert på at ´klasseanalyse´ fortsatt kan være relevant.

"

Du kan føle deg mektigere når du tar på deg noe fint

"

Stikkordet er ´interseksjonalitet´, et begrep for nettopp å anskueliggjøre hvordan kategorier som kjønn, etnisitet, religion, sosial klasse, seksuell orientering etc. kan virke sammen og prege menneskers livsvilkår.

• Gå til åtte raske om Tove Beate

«Innvandrer»

Med sin sans for selvanalyse har hun få problemer med å argumentere plausibelt for hvorfor det ble sånn: Barndom i Kabelvåg, datter av foreldre uten akademisk bakgrunn, eneste jente i familien som gikk på gymnas. Deretter nordlending i hovedstaden i en tid da landsdelens sønner og døtre i manges øyne var litt i overkant fremmedkulturelle.

– Vi var datidens innvandrere, sier hun.

På kropp og sinn merket hun hvordan de ulike sosiale variablene slo ut. Ikke minst da hun jobbet som serveringsdame i studietiden. Kombinasjonen nordlending-kvinne var ensbetydende med å være lettferdig. Alt dette sammen med det radikale i 70-tallets tidsånd, vekket en opprører i Tove Beate. Ikke av det mest høylytte slaget. Det vil si: Hun banner gjerne, men hun knuser ikke glass.

Kjønn, kjønn, kjønn

Det er sosialpsykologien som ligger hennes hjerte nærmest: Psykologi som knytter det personlige sammen med det samfunnsmessige. Og under det meste av det vi foretar oss, ligger «kjønn». Og da handler det ikke bare om kioskvelterfenomener som #metoo. Eller om LHBT-bevegelsens krav om «kjønnsmangfold» og økt bruk av den kjønnsnøytrale betegnelsen «hen». Like gjerne om mindre håndgripelige maktstrukturer. Som påvirker hvorfor vi handler som vi gjør, preger våre valg og rammene for vår frihet.

"

Hun banner gjerne, men hun knuser ikke glass

"

Pedersen har restene av en fersk telefonsamtale med NRK i hodet. I første halvdel av 90-tallet var hun med på å lage et innslag i ungdomsprogrammet U. Innslaget skulle utforske kjønnsstereotypier. Grupper av unge kvinner og menn ble inndelt i grupper med ulik kjønnssammensetning. Deretter ble de filmet mens de samtalte om et nærmere bestemt tema. Da deltakerne så opptaket, fikk de sjokk: Mennene styrte og snakket mest, enten de var i flertall eller ikke.

Nå vil NRK replisere innslaget. Har det skjedd noe på disse 25 årene?

– Noe av det meste spennende den gangen var jo forskjellene i hvordan deltakerne opplevde seg selv under opptaket og da de så opptaket. Vi er oss simpelthen ikke bevisst hvordan de ulike kjønnsstrukturene virker på oss og setter rammer for oss. Det gjør strukturene ekstra skremmende som maktfaktor, og jeg er ikke skråsikker på om vi har endret oss så mye de siste fem halve tiårene, sier Pedersen.

Ingen masterplan

 – Bare rundt 20 prosent av dem som i dag er på vei til å bli psykologer, er menn. Er det bra eller ikke bra?

– Ulempen er ikke synbar. Ingen brukerorganisasjoner har stått på barrikadene for kvotering. Og det fins ikke forskningsmessig belegg for å hevde at det har noe å si for behandlingsresultatet. Kanskje har det betydning for kjønnssammensetningen blant dem som søker hjelp, det vet vi lite om. Og det vil som regel være bra for miljøet med heterogenitet på arbeidsplassen, også når det gjelder kjønn. Men et virkemiddel som kjønnskvotering, slik noen har tatt til orde for???.... mnjaaaa, sier hun usikkert.

Hun er så smått begynt å vende seg til livet utenfor de blekrosa murveggene i Kirkegata 2. Hun syns hun har fått være med på mye: Arbeidet for å lovfeste psykologer i kommunene og oppgraderingen av psykologi som kraft i forebyggende arbeid, er noe av det mest spennende. Skulle hun velge seg ut én psykologrolle, er det nettopp denne: En som er lett tilgjengelig og som hjelper folk med å lirke seg inn i bedre måter å være seg selv på.

Neste livskapittel vet Tove Beate Pedersen lite om. Noen masterplan for pensjonisttilværelsen har hun ikke. Men hun satser på at hun kan høste av det både psykologien og livet har lært henne om hva som utgjør et «rimelig godt liv».

Hun gjør gjerne ordene til et mindreårig feministikon med røde fletter til sine egne: «Dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert».

Åtte raske

God til: Å organisere

Dårlig til: Å være impulsiv

Redd for: Ensomhet

Hvis ikke psykolog: Filolog

Gjør på fritiden: Reiser, er sammen med venner og familie

Leser: Middlesex av Jefferey Eugenides, historien om Callie som ble til Cal

Ser på: Dokumentarer

Nettsted: psykologforeningen.no