Visepresident i Psykologforeningen, Heidi Tessand, åpnet Psykologikongressen 2017 ved å minne de nærmere 350 deltakerne om at grunnleggende ting må være på plass før man kan drive med selvutvikling.

Hun viste til at Psykologforeningens sentralstyre nylig vedtok at sosial ulikhet skal være en overbygning for den nye handlingsplanen om forebygging for barn og unge.

– Dette betyr at vi ønsker at vår innsats skal være med på å utjevne sosiale forskjeller, sa Tessand. 

Les utdrag av åpningstalen hennes her:

Min første pasient var en sliten kar på 65 som hadde drukket tett hele sitt liv. Jeg var psykologsstudent på siste året, og fryktelig nervøs før vår første samtale. Jeg henta han på venterommet, vi satte oss ned, han smilte med et tannløst glist og sa: «Ja, ja, jenta mi. Jeg kan se at du er nerrvøs, men detta kommer til å gå bra! Du er psykkolog nummer 19 for meg, så detta her kan jeg. Jeg skal hjælpe deg så godt jeg kan og si hva du skal gjørra».

«Flott!» sa jeg. Litt lettet fordi jeg slapp å tenke på hvordan jeg skulle starte timen, litt skamfull fordi han så hvor nervøs jeg var, og ganske nysgjerrig på hva han nå skulle fortelle meg - han som hadde hatt 18 psykologer før meg som åpenbart ikke hadde klart å få han til å slutte å drikke.

"

...han som hadde hatt 18 psykologer før meg som åpenbart ikke hadde klart å få han til å slutte å drikke

"

 «Okei, jenta mi, sånn her kommer dissa samtalene til å foregå. Først spør du meg om jeg er mottivert tel å slutte å drekke. Da svarer jeg nei. Så spør du om hva jeg har opplevd i livet. Da forteller jeg om barndommen. Om foreldre som ikke hadde penger. Om alkohol. Om overgrep og dritt. Om å føle seg uttafor fellesskapet. Så spør du om jeg tror det er noen sammenheng mellom det jeg har opplevd og min egen drekking. Da svarer jeg ja. Og det er omtrent så langt vi kommer før du slutter fordi du blir gravid eller skal jobbe et annet sted. Men slapp av, jenta mi, jeg hakke tenkt til å skylde på deg fordi jeg ikke slutter å drekke. Jeg kommer hit fordi jeg får penger av NAV for å gjøre det. Ikke noe vits å snakke om drekkinga».

«Hm». Sa jeg. «Jeg er veldig glad for at du forteller meg dette nå, så vi slipper å bruke masse tid på samtaler som uansett ikke er nyttig for deg. Men noe må vi jo bruke tida vår på. Er det noe jeg kan hjelpe deg med da, bortsett fra det med drikkinga?» «Ja», sa han, «jeg er uvenner med Laila. Det ække bra.» «Hvem er Laila?» sa jeg. «Saksbehandlern min på NAV», sa han. «Du skjønner, jeg bor i Torshovparken, under ei busk, og det er så jævlig kaldt om vintern. Og vått om høsten. Jeg trenger et sted å bo. Men da må jeg bli venner med Laila».

Vi gikk ut. Nedover Akerselva, snakket om stort og smått, traska ned til NAV og til Laila. Vi snakka sammen. Lenge. De ble venner. Hun skaffet han leilighet.

Jeg så ikke så mye mer til han. Men han kom innom en gang noen uker seinere. Fortalte at han var så fornøyd, for nå var han varm og kunne drikke i fred. «Det eneste jeg mangler nå er ei dama» sa han. «Men det kan kanskje ikke du hjælpe med?» Og så fortalte han om leiligheten. Om hvor fornøyd han var. Han og Laila hadde vært på Ikea. Kjøpt to planter som ikke trengte så mye vann «Det er de første plantene jeg ikke har drept, Heidi, dem lever ennå!» Han hadde også kjøpt en plakat av New York. Du vet det bildet av de bygningsarbeiderne som sitter oppå den bjelken ut i lufta og spiser lunsj. Han likte veldig godt det bildet. Han hadde ikke vært i New York, men likte å drømme seg bort mens han drakk en øl og tenkte på damer.

"

..alle trenger et hjem. Mennesker som bryr seg om deg. Et minimum med penger

"

Jeg lærte så mye av han. For eksempel at grunnleggende ting må være på plass før man kan drive med selvutvikling. I I-lands-Norge er det lett å glemme Maslovs behovspyramide. At alle trenger et hjem. Mennesker som bryr seg om deg. Et minimum med penger. For det er ikke så rart at du får angst hvis du ligger våken om natta og bekymrer deg over regningsbunken som vokser i skuffen. Ikke så lett å være 10 år og få i naturfagslekse at du skal spise 5 om dagen hvis kjøleskapet er tomt.

Psykologforeningens sentralstyre har nylig vedtatt at sosial ulikhet skal være en overbygning for den nye handlingsplanen om forebygging for barn og unge . Dette betyr at vi ønsker å påvirke at innsatsen som settes inn på de arenaene folk lever sine liv, skal være med på å utjevne sosiale forskjeller. Vi skal være lett tilgjengelige for familier som trenger bistand. Vi skal minske risikoen for utenforskap ved å bidra til at barnehager, skoler og fritidsarenaer er inkluderende og trygge. 

Da dere hørte historien om min første pasient kjente dere igjen hendelser og erfaringer fra hans liv som preget hvordan han hadde det. For det er nettopp «de nære ting», menneskene rundt oss, hendelser og erfaringer med disse menneskene, som utgjør den veven vi kaller livet. 

"

Det er få forunt å være så tett på de nære ting som nettopp  psykologer

"

Det er få forunt å være så tett på de nære ting som nettopp vi psykologer. Enten det er inne på et terapirom eller ute i verden sammen med Laila på NAV. Da jeg gikk ut fra profesjonsstudiet i psykologi på universitetet i Oslo sa professor Odd Arne Tjersland til meg: «Heidi, det å være psykolog er som å sitte på orkesterplass foran livets scene!» Og det er det. Vi får et innblikk i andre menneskers liv som få andre får, og det er en oppgave vi forsøker å forvalte med ydmykhet hver dag.