Voksne utsatt for tortur, barn som har sett drap eller grov vold, familiemedlemmer som ble borte.

Psykologikongressen 2021 løftet 9. september fram sterke historier fra mennesker som har opplevd store traumer.

En av dem er Ali Saki. Nå er han en profilert aktivist for Amnesty International i Norge. For 35 år siden betalte han dyrt for sitt politiske engasjement i Iran.

– Jeg ble torturert mange ganger på grove måter. Jeg vil ikke plage dere med å gå nærmere inn på dette, sa Saki, som tidligere har delt de vonde erfaringene gjennom Amnesty.

– Jeg har blitt ryggoperert sju ganger etter torturen og har 14 skruer i ryggen. Det sier mye om hva vi har vært gjennom.

– Sørg for at de nærmeste får behandling

Saki overlevde flere år med tortur i fengsel. Det har preget også familien hans.

– Det er ikke bare vi torturofre som trenger behandling. Våre barn og våre nærmeste trenger behandling, sa Saki.

– Ta vare på torturofre, gi dem behandling og sørg for at deres nærmeste får behandling også.

Selv syntes han at han fikk god hjelp gjennom samtaleterapi da han kom til Norge på 1990-tallet. Men flyktningene er avhengige av å fanges opp i det vanlige helsevesenet.

Det finnes ikke et eget psykologtilbud til torturutsatte, fortalte Moa Nyamwathi Lønning i Norges Røde Kors i symposiet der også Saki deltok. Lønning er en av forfatterne av rapporten Torturert og glemt? Identifisering og rehabilitering av torturutsatte i Norge.

Kunnskap om tortur var heller ikke en obligatorisk del av de norske profesjonsutdanningene i psykologi da Røde Kors undersøkte dette i 2018–19.

Helsedirektoratet anbefaler en helsesjekk tre måneder etter ankomst til Norge. Ali Saki mener derimot helsehjelpen bør starte med en gang, allerede mens saken til nyankomne flyktninger blir behandlet av myndighetene.

Tid er avgjørende

Det gjenstår en god del arbeid for å få plass en fullverdig oppfølging av torturutsatte og sårbare asylsøkere, inkludert identifisering av skader og rehabiliteringsbehov.

Det konkluderer Fafo-rapporten Torturutsatte i den norske asylprosessen  som psykolog Nora Sveaass har bidratt til. Hun ledet symposiet Torturert og rehabilitert? Erfaringer og mulige tilnærminger i psykologisk arbeid med mennesker som har vært utsatt for tortur på Psykologikongressen.

Tid er helt avgjørende i behandlingen av torturofre, ifølge Sveaass, som er medlem av menneskerettighetsutvalget i Psykologforeningen og sitter i FNs underkomité for forebygging av tortur.

Det kan ta tid å klare å sette ord på de vondeste opplevelsene. Få orker å ta tak i dem hver uke.

– Det gjelder å holde på over lang tid. Mange sier at det er altfor mye å komme til psykologen hver 14. dag, fordi det er så opprørende på forhånd og etterpå. Kanskje de vil komme en gang i måneden, sa Sveaass.

Hun mener mulighetene for langtidsbehandling mangler mange steder.

– Det er ikke sikkert man skal begynne å ta fatt i torturskadene med en gang. Det er noe med å komme i gang med hvordan man skal leve det normale livet igjen. Hvordan bli en del av samfunnet når du har stått så lenge utenfor?

Hun fortalte om en mann som ble stående i villrede foran døra fordi han ikke hadde fått lov til å åpne en dør selv i mange år i fangenskap.

Torturutsatt Ali Saki og psykolog Nora Sveaass delte erfaringer på Psykologikongressen og snakket om psykologisk arbeid med mennesker som har vært utsatt for tortur. (Foto: Fartein Rudjord/Psykologforeningen)

Et angrep på sjelen

Tortur kan påføre psykisk smerte uten fysiske arr: ved å få en plastpose over hodet, hodet under vann eller stadige søvnavbrudd.

– Tortur er et angrep på sjelen, sa Sveaass.

– Det er en følelse av total avmakt, stor smerte og ydmykelse. Ingen aner hva som skal skje, ingen vet hva som vil skje med familien. Dette sitter ofte igjen hos folk etterpå, følelsen av ikke å ha styring eller kontroll over eget liv.

Målet med Psykologikongressen 2021 var ikke bare å beskrive elendighet, sa hun under åpningen av kongressen med tema utenforskap og diskriminering.  Den skulle også gi psykologer mer innsikt og ferdigheter i hvordan de kan jobbe mot utenforskap og diskriminering og bidra til å gjøre noe med overgrepene.

De stille barna

Hva trenger flyktninger for å kunne begynne å hele den psykiske helsen sin?

Psykologen må være optimist og ikke gi seg tross en tilsynelatende mangel på framgang. Det var budskapet til universitetslektor Katrin Glatz Brubakk ved NTNU i foredraget Når virkeligheten ikke stemmer – om arbeid i felt med traumatiserte barn i ustabile betingelser.

Hun fortalte om de mest traumatiserte flyktningbarna, de som har trukket seg helt inn i seg selv og mistet kontakten med omverdenen. De klarer ikke lenger å gå eller spise uten hjelp, de reagerer ikke på berøring eller stemmer.

Barnepsykologen er feltarbeider for hjelpeorganisasjonen Leger Uten Grenser. «De stille barna» er et ytterpunkt, men i flyktningleiren Moria i Hellas møter hun mange barn med langvarige belastninger i bagasjen og en stor bekymring for framtida. Behovet for behandling er langt større enn den tilgjengelige hjelpen.

I terapien med flyktningbarna går Brubakk ofte tilbake til det grunnleggende.

– Vi gjenoppretter en slags opplevelse av menneskelighet og identitet som de har mistet. Vi lytter og validerer, sa hun.

– Lek er et psykologisk kinderegg

– Vi jobber mye med mestringsstrategier. Håp er kanskje det aller viktigste jeg jobber med. Uten håp er vi helt ute av stand til å mestre. Jeg spør dem ofte om hva de drømmer om å bli, sa Brubakk.

– Og jeg leker mye. Lek er for meg et psykologisk kinderegg. Det å leke, løse opp stive muskler, slappe av og drømme seg bort er helt essensielt. Forhåpentligvis gjør vi godt ved å kunne jobbe oss gjennom noen av traumene, finne litt indre trygghet, men også stole på at det finnes hjelp der ute.

Brubakk viste en video av en liten syrisk gutt hun behandlet. En bombe hadde skadet begge foreldrene alvorlig, og han var veldig redd. Han satt mutt i hver time, ville ikke ha kontakt med psykologen.

Gang på gang trillet hun en ball mot ham i håp om at han ville leke. Gutten satt like stille. Men til slutt kom gjennombruddet. En dag plukket gutten opp ballen og kastet den smilende i været.

– Jeg blir noen ganger spurt om hvorfor jeg gjør dette. Derfor gjør jeg dette, sa Brubakk.

Psykolog Katrin Glatz Brubakk holdt foredrag om flyktningbarn på Psykologikongressen. Som feltarbeider for hjelpeorganisasjonen Leger Uten Grenser møter hun mange med langvarige belastninger i bagasjen og en stor bekymring for framtida. (Foto: Fartein Rudjord/Psykologforeningen)