Ideen til filmmanuset falt ned i hodet på psykolog Anne Hilde Vassbø Hagen en søndag vinteren 2014.  Det ble rablet ned samme kveld. Senere fikk hun kvalitetssikret det faglige innholdet av Dr. Leslie Greenberg, en av grunnleggerne av Emosjonsfokusert terapi, og psykologspesialist Jan Reidar Stiegler , mannen bak boka Emosjonsfokusert terapi - Å forstå og forandre følelser. 

Ventet på Greenberg

Anne Hilde Vassbø Hagen

Vassbø Hagen, sier det var nervepirrende og vente på den første tilbakemeldingen fra Greenberg. 

– Tenk om han syntes det var helt idiotisk og dårlig? Men den gang ei "This is faboulus. Loveley. How creative",  lød kommentaren i e-posten han sendte i retur. 

Etter flere gjennomganger med Greenberg, en kollega, en familie på fire og filmselskapet, var filmen ferdig i februar 2015. 

Filmen handler om følelser. Hva følelser er, hvordan de virker og hva de kan fortelle oss om egne behov. Men den handler også om viktigheten av nære relasjoner og hvordan de kan påvirke oss, på godt og vondt. 

Budskapet er viktig, mener Vassbø Hagen: Mer kunnskap om følelser og mindre redsel for å vise og snakke om primære ubehagelige og fastlåste følelser kan forebygge emosjonell smerte og psykiske vansker. Det kan også bidra til reparasjon hos de av oss som allerede har emosjonelle sår, sier hun.  

Følelser må til for endring

Legger man sammen visningene for den norske og engelspråklige versjonen legges sammen, er den sett av over 100 000 personer. den er beregnet på alle voksne og barn fra 10 år og oppover. Både de som har det bra og de som strever med livet sitt og følelsene sine. Filmen har blitt vist i ulike former for gruppeterapi med barn, voksne, voldelige menn, fengselsinnsatte. Den har også blitt vist i parterapi, i undervisning av helsepersonell og i individualterapi. 

Vassbø Hagen mener det er en forutsetning at følelser vekkes for å få til betydningsfulle menneskelige endringer.- Animasjon er visuelt og barnevennlig. Det er lett å få til litt humor. Samtidig er det noe universelt ved det å ikke bruke mennesker. Jeg tror det er lettere for mange å identifisere seg med en ugle enn med et spesifikt menneske med et spesifikt utseende. Jeg tror også det er lettere å se forbi kjønnet, selv om jeg har valgt litt kjønnsstereotype ugler. 

– Alle står fritt til å bruke den i undervisning, behandling eller annet som kan være nyttig, sier Vassbø Hagen.

Hun jobber til daglig ved Institutt for Psykologisk Rådgivning (IPR) / Norsk Institutt for Emosjonsfokusert Terapi (NIEFT) som også har sponset filmen.