Martin Bystad, Alderspsykiatrisk poliklinikk Nord-Norge, doktorgradsstipendiat Universitetet i Nord-Norge:

Eldrefeltet er en vekstnæring. Eldregruppen er den eneste som vi med sikkerhet vet kommer til å øke de nærmeste årene.

Få områder innenfor psykologien er så mangfoldig. Det favner alt fra kunnskapen om biologisk psykologi og psykosomatikk til testkompetanse og samtaleterapi. Jeg har ikke minst sans for det forebyggende perspektivet: Å komme tidlig inn med god samtaleterapi for å forebygge negative konsekvenser av for eksempel depresjon, som er relativt hyppig forekommende hos folk over 65 sammenliknet med resten av befolkningen.

Det er viktig å dekke eldres behov for samtale. De har ikke nødvendigvis så mange andre samtalepartnere.  Mange forteller om følelsen av ikke å være verdt noe fordi det ikke er bruk for dem lenger. Mange bærer på ubehagelige historier som er tiet ihjel.  Men man oppdager fort at eldre også har ressurser, i form av mestringsstrategier som de har tilegnet seg i løpet av et langt liv. Det er en myte at aldring utelukkende er en sammenhengende serie med tap. De menneskene jeg møter, har langt fra tapt alt. De er utrolig hva mange har fått til og fortsatt får til.

Vi har en tendens til å betrakte eldre som mindre endringsvillige enn de faktisk er. Aldersstereotypier av denne sorten kan føre til at eldre får et dårligere tilbud om psykiske helsetjenester enn andre befolkningsgrupper.

Bente Brekne Nielsen, Alderspsykiatrisk poliklinikk på Grønland, Oslo Universitetssykehus:

Det er viktig å være forberedt på den demografiske utviklingen som tilsier flere eldre og dermed også flere syke eldre. Få felt innen helsevesenet er så komplekse og byr på så mange spennende faglige utfordringer. Flere lidelser griper inn i hverandre: somatisk sykdom, sorg som følger av tap og generelle eksistensielle 

problemstillinger knyttet til det å nærme seg avslutningen på livet. Mye av dette arbeidet er ikke nødvendigvis aldersspesifikt, men handler dypest sett om det å være menneske.

I arbeidet med eldre ligger det mye helsepsykologi: Å hjelpe til med å tilpasse seg til dels store livsforandringer; funksjonsendringer, bortfall av livsledsager og venner. Mye handler om å forholde seg til og mobilisere vedkommendes nettverk av familie, lokalt hjelpepersonell som fastlege og liknende. Samtidig gjelder det å mobilisere eldres egne ressurser. Endringskompetanse er et stikkord, og det har psykologer forutsetninger for å vite noe om.

Det er jo ikke slik at aldring er ensbetydende med at alle utviklingskurver peker rett nedover. Det ligger mange ressurser i det å kunne ta i bruk erfaringer som livet har gitt. De fleste eldre har det jo tross alt bra. I iveren etter å hjelpe gjelder det å unngå å gjøre eldre mennesker mer sårbare enn de faktisk er.

Kim Oskar Carlsen, autorisert psykolog og utviklingskonsulent på demensområdet i Silkeborg kommune, Danmark:

Eldreområdet forutsetter et bredt kunnskapsfundament som nettopp psykologien kan tilby. Eldrepsykologen skal kunne sin utviklingspsykologi og må dessuten vite mye om somatikk og farmakologi. På få andre områder kommer differensialdiagnostikk så tydelig til anvendelse. 

Hva henger sammen med hva i de sammensatte tilstandene eldre mennesker ofte vil presentere: Er det fysisk smerte, er det depresjon, er det begge deler?  Slike spørsmål dukker stadigvekk opp fordi psyke og soma griper så tett i hverandre, og gjør at mange sykdommer kommer annerledes til uttrykk hos eldre enn hos den yngre delen av befolkningen. Psykologer har gode forutsetninger for å rydde opp ved å stille de riktigs spørsmålene og finne ut hva som er hva. 

Ryddearbeidet gjør at man kan tilpasse behandlingen bedre til den enkelte og redusere overmedisinering av eldre fordi for eksempel samtaleterapi viser seg å ha bedre effekt. 

I førstelinjen kan eldrepsykologen spille en viktig rolle som systemarbeider, blant annet ved å spre psykologisk kunnskap til andre faggrupper.