Slik lød budskapet under Psykologforeningens nettverkssamling for kommunepsykologer 27. -28.-august. Psykologspesialist Marit Hannisdal ved NAVs Senter for jobbmestring presenterte forskning som dokumenterer hvorfor arbeidsrettede tiltak må gå hånd i hånd med behandling:Personer som får et kombitilbud har dobbelt så stor sjanse til å få arbeid (55 versus 28 prosent) som de som hadde gjennomgått tradisjonell yrkesrettet attføring.

- Samarbeidet mellom helsearbeider og arbeidsliv var en avgjørende suksessfaktor. Det er spesielt viktig å ha løsninger som integrerer yrkesrettet og klinisk støtte, sa Hannisdal.

Samtidighet

Marit Hannisdal

Hannisdal refererte den såkalte EQOLISE- studien som tar utgangspunkt i to hovedmodeller for attføring.  Den ene gjør treningen til en trinnvis prosess. Personen tas ut av arbeid og behandles, veiledes, avklares og kvalifiseres. Først når fungeringsnivå er forenelig med arbeidslivets krav, tilbakeføres vedkommende til arbeidsplassen. I det andre tilfellet mottar personen behandlingsamtidigmed veiledning og kvalifisering. Den siste modellen er altså langt å foretrekke, påpekte Hannisdal.

Hun opplyste at omtrent 80-90 prosent med svært alvorlige og stabile psykiske tilstander (f eks schizofreni) antas å være uten arbeid. For dem med lettere psykiske lidelser er tallet mellom 20 og 35 prosent. Samtidig er det mange med psykiske lidelser som på tross av sine problemer har en tilknytning til arbeidslivet. En undersøkelse i psykisk helsevern i 2003/2004 viste at over halvparten av pasientene ved poliklinikkene var tilknyttet arbeidslivet i løpet av siste år

Hjemmeoppgaver

At psykiske helseproblemer får konsekvenser for folks arbeidsevne, ble bekreftet av Torkil Berge, koordinator for kveldspoliklinikken Raskere tilbake ved Diakonhjemmet sykehus.

- Få sykdommer rammer arbeidsfunksjonen så bredt og med så stor tyngde som depresjon. Depresjon er en av de viktigste årsaker til sykefravær og uførhet, sa Berge.

Kveldspoliklinikken er inspirert av den britiske modellen IAPT (Improving Access to Psychological Therapies) og består av 30 behandlere som to kvelder i uken gir psykologisk korttidsbehandling, hovedsakelig i form av kognitiv terapi for depresjon og angst, hjelp til jobbmestring og til å løse konkrete livsproblemer.

Målet er at pasienten skal bli sin egen terapeut, og lære seg ferdigheter og metoder som også kan benyttes etter endt behandling. Fastlegen henviser,og pasienten skal være sykemeldt eller i fare for å bli sykemeldt fra arbeid. Omlag 1 200 personer har gjennomgått behandlingen til nå.

Evaluering

Berge fortalte hvordan behandlerne bevisst brukte telefon i terapi, blant annet innledningsvis i terapiforløpet for å utveksle informasjon med pasienten og for å motivere til aktivt terapeutisk samarbeid og aktiv jobbing mellom timene. Poliklinikken henviser også til selvhjelpsressurser på nettet og tilbyr kurs i depresjonsmestring til de som venter på behandling.

Terapien evalueres ved at pasientene før hver eneste time fyller ut skjemaer for depresjon og angst. Ved den siste evalueringen av Kveldspoliklinikken, som var basert på data fra over 1000 pasienter, var både depresjon og angst signifikant redusert etter i underkant av et gjennomsnitt på 8 timers behandling. Pasienten hadde større tro på å kunne mestre angst , depresjon, generelle livsvansker og utfordringer på jobben. De var dessuten mindre utbrent og mer engasjert på jobb etter behandlingen.

Er kommunepsykologer svaret?

Allmennlege Elisabeth Swensen utfordret kommunepsykologene til å tenke igjennom hva de egentlig skal levere av tjenester.

- Hvis kommunepsykologer er svaret, hva er da spørsmålet, spurte hun.

Swensen har over 30 års fartstid i Seljord kommune, har tittelen kommunelege 1 og er en aktiv samfunnsdebattant med egen spalte i Klassekampen. Hun har ved flere anledninger stilt spørsmål ved om ”flere hjelpere” alltid er svar på samfunnets velferdsutfordringer og mente kommunepsykologene ennå ikke fremstod med en tydelig oppfatning av hva slags rolle de skal fylle.

- Vi må vite hva vi holder på med, ikke bygge vår virksomhet på myter om sammenheng og effekt. Vi kan ikke bytte ut fag med empati, understreket hun.

Elisabeth Swensen

Hun  advarte mot forsterket diagnoseiver i kommunehelsetjenesten.

-  Diagnoser er styrende for våre handlinger og oppfatninger av pasienten og har ført til testfiksering blant psykologer, sa hun.

Selv anser hun sitt viktigste oppdrag for å være å holde normaliteten vid og bred.

- Noen ganger kan det være riktig å la være med å sette en diagnose og nøye seg med et ”det går nok bra”, sa Elisabeth Swensen.

Cirka 25 kommunepsykologer deltok på denne samlingen, som er den første i sitt slag i regi av Norsk Psykologforening.