Min onkel er en røslig kar. Han troner nesten to meter over bakken, har en stor og velformet mage, grove arbeidshender og en basstung røst som får mellomgulvet til å dirre når han snakker. En mektig og ruvende-over-deg framtoning, særlig i barneøyne. Men min onkel er ingen skremmende skikkelse, tvert imot. Han har i min oppvekst framstått som selve arketypen på ”den snille kjempen”; mektig, trygg og ikke minst snill. Rett og slett en av de sjeldent gode typene. En som virkelig fortjener alt godt. 

Likevel. En kald desemberkveld ble min onkel et offer for tilfeldigheter. I etterkant har leger spekulert i om det kan ha vært et hull han hadde i en tann. Denne Judasen som slapp inn en spesielt aggressiv streptokokk i kroppen hans. En såkalt nekrotiserende fasciitt. Som lagde faen i systemet, til den til slutt la seg som en dødelig blodforgiftning lokalisert i foten. Den snille kjempen falt, og har brukt det siste halvåret på å reise seg igjen. En fot fattigere, amputert over kneet. 

"

I historien om en rettferdig verden er du nemlig selv skyldig din egen lidelse

"

Onkelen min er et eksempel på at regnet faller på de gode og de onde like forbannet. Et faktum som, når det treffer oss, reiser det eldgamle spørsmålet: Hvorfor skjer det fæle ting med gode mennesker? Det er et spørsmål som både filosofer og teologer har brukt adskillig tid på å gi oss en godt svar på, fordi det intuitivt plager oss. Mye tyder på at vi trenger å tro på verden som et rettferdig sted, selv når beviset på det motsatte smekker til oss midt i ansiktet. 

Dette behovet for rettferdighet legger dessverre ofte stein til byrden for ofrene for verdens tilfeldige grusomheter. I historien om en rettferdig verden er du nemlig selv skyldig din egen lidelse. 

To menn på en busstopp

En av min onkels nye bekjentskaper i rehabilitering, la oss kalle han ”Leif”, fikk kjenne dette på kroppen mens han ventet på bussen her om dagen. Leif er dobbeltamputert, og sitter i rullestol. Han er også glad i å ta seg en røyk. Noe han også gjorde denne dagen, mens han satt der og ventet. På andre siden av veien sto en annen mann som også ventet på bussen. Når denne ukjente mannen la merke til at Leif satt der og røkte, skjedde følgende utveksling dem i mellom. Omtrentlig gjengitt: 

- Herr Ukjent: Der mistet du all troverdighet!

- Leif: …

- Herr Ukjent: Når du holder på slik kan du bare sitte der i rullestol med det jævla patetiske livet ditt! Så skal vi betale for sykehus og rullestol og hva faen!

- Leif: (som på dette tidspunktet hadde summet seg nok til å bli ganske sint) Kanskje du kan komme over hit og si det, så jeg kan sprette opp av rullestolen og klappe til deg! 

Leif er heldigvis ganske munnrapp. Han er også er dobbeltamputert på grunn av en fallulykke. Noe som har lite å gjøre med at han røyker. Likevel ble historien om hvorfor Leif mistet beina raskt tilskrevet røykevanen, av en ukjent mann på en busstopp. Det provoserte tydeligvis herr Ukjent. Til den grad at kjeften til slutt rant over. 

Det høres kanskje utrolig ut. Spør du folk flest, vil de være enige i at vi skal behandle ofre med omsorg og verdighet. Likevel er det en kjensgjerning at ofre for tilfeldige jævlige hendelser opplever å måtte stå svarskyldig for sin egen lidelse. 

Fantasi og virkelighet

Som nevnt over ser det ut som vi er rigget med et behov for å tro på at verden er et rettferdig sted. At folk får som de fortjener. Dette er beskrevet som rettferdig-verden hypotesen  av sosialpsykologen Melvin Lerner på 1960-tallet.

Det er en historie vi forteller, igjen og igjen, til oss selv og andre. Disney-fantasien der skurkene møter sin velfortjente skjebne, enten for hånden til helten, eller ved gudommelig inngripen. Slik den onde dronningen i Snøhvit (1937)  møter sitt dramatiske endelikt. Eller hvordan du er din egen lykkes smed. Hardt arbeid vil belønne deg, du får i retur hva du kaster ut i universet. 

Å tro på en grunnleggende rettferdig verden er på mange måter nyttig. Det gir oss en måte å opprettholde en hendig illusjon av verden som mer kontrollerbar enn den i virkeligheten er. Hva jeg gjør påvirker mine omgivelser på en forutsigbar måte. Slik kan vi mobilisere oss til å «gjøre det vi må gjøre», med forventning om at vi blir belønnet senere. 

"

Alle er vi på bunnen redde aper med en tenkemaskin

"

Dessverre er illusjonen nødt til å sprekke. Vi møter en verden som i sin natur ikke er rettferdig. Vi møter situasjoner hvor folk absolutt ikke får hva de fortjener. Vi møter drap, voldtekt, sykdom og død. Barn blir gasset i Syria. Bøller og mannebabyer blir presidenter. 

Feilslutninger i rettferdigheten navn

Alle er vi på bunnen redde aper med en tenkemaskin, og i møte med en grunnleggende urettferdig verden, ligger potensialet til å vise oss fra vårt mest irrasjonelle. I avgrunnen mellom virkelighet og ønsket virkelighet, fylles et hav av ubehag. Dersom vi opplever oss ute av stand til å fikse virkeligheten, unngår og omtolker vi ofte den for å beskytte oss selv. 

Vi lar være å lese nyheter om utvalgte tema, vi ignorerer tiggeren på gata, vi blir keitete i møte med kronisk syke og halte. Dytter korken under vannet alt vi orker, livredd for at den skal sprette til overflaten og vise oss det vi ikke orker å forholde oss til. 

Vi underkjenner effektene av det vi vet er urettferdig, og vipps er norsk olje verdens reneste. Vi ser etter alternative årsaksforklaringer på det vi opplever, og på magisk vis blir «flyktninger» til «migranter» med et pennestrøk. 

Sist, men ikke minst; Vi gjør vurderinger av personlige egenskaper og karakteristikker hos andre mennesker på bakgrunn av deres hell og uhell i livet. Lerner, som jeg nevnte tidligere, fant for eksempel gjennom sine eksperimenter at folk både tilskrev hell og uhell til personlige egenskaper ved den heldige eller uheldige personen. Slik blir milliardæren i våre øyne en litt mer hardtarbeidende person, selv om hen har arvet seg til rikdom. Og slik blir «hva hun hadde på seg» eller «seksuelt løssluppen» plutselig relevant i en voldtektssak. 

Hypotesen om rettferdige handlinger 

Vi lengter etter en verden som gir mening. At vi kan kontrollere vår skjebne, i alle fall til en viss grad. Kanskje kan hvordan vi behandler spesielt de som går på tap i verdens lotteri være et slags vitnesbyrd for vår menneskelige forbundethet. Når du faller, faller også til dels min tro på verden som et trygt sted. Vi er dømt til å la oss berøre av andres tragedie litt som om den var vår egen. I vårt behov for å beskytte oss selv, ikke bare fra tragedie, men hva den representerer på et eksistensielt plan, kan vi miste kontakt med vår evne til å tenke klart og vise hjerterom.

"

Føtter gror ikke ut, liv returneres ikke og vi kan ikke bli u-voldtatt 

"

Hypotesen om en rettferdig verden er for lengst avkreftet, men vi trenger et alternativ. Vi har allerede på plass systemer som hjelper oss å forhindre eller rette opp urett. Slik som rettsapparatet. Men er det nok? Hva når systemet svikter, eller urett skjer som vi ikke kan rette opp? Føtter gror ikke ut, liv returneres ikke og vi kan ikke bli u-voldtatt. 

I mangel på andre alternativ foreslår jeg hypotesen om rettferdige handlinger. 

Hypotesen er enkel og grei. Den dannes under en grunntanke om at verden er urettferdig, selv om man kan ha flaks. Det er uansett for mange variabler til å vite hvilken vei pendelen svinger for deg. Kulen kan være en fettansamling, men det kan også være kreft. Det har uansett lite med om du har vært «en snill person» å gjøre. Verden er fylt med hendelser vi kan påvirke i liten grad. Dette er ting mennesker må lære seg å akseptere, selv om de til tider er svært ubehagelige. 

Samtidig er kontroll innenfor rekkevidde! Bokstavelig talt. For du kan kontrollere dine egne handlinger, og du kan velge å handle rettferdig i enhver situasjon. Vi kan kanskje ikke kontrollere våre eller andres lodd i livet, men vi kan velge hvordan vi bærer dem. 

Selv når ting virker uløselige, når våre handlinger virker meningsløse: Du kan velge å stemme ved valget, du kan jobbe frivillig med flyktninger eller fattige, du kan tilby en hjelpende hånd og du kan avstå fra å skjelle ut folk på busstoppen. Det har kanskje marginalt å si i det store bildet, men mange bekker gjør en elv. 

Det finnes ikke en rettferdig verden.

Derfor velger jeg å tro på potensialet for rettferdige mennesker. 

Hva tenker du?