Her om dagen gikk det opp for meg at min datter nå er like gammel som jeg var da pappaen min ble alvorlig psykisk syk. Vi satt i bilen. Regnet pisket mot frontruta. Nå er du like gammel som jeg var da farfar ble manisk, sa jeg. Tenk så utrygt, sa jeg. Tenk om jeg plutselig ble ute av stand til å ta vare på deg. Hun ser opp på meg. Jeg klapper henne på skulderen, og blikket hennes forsvinner ned på mobilen igjen.

Det er så lite som skal til før det tipper over.

Krevende farvann

Det er vanskelig å snakke om psykiske lidelser hos foreldre. Vi kan gå på kurs og lese bøker om foreldrerollen, men det er ikke lett – om ikke umulig – å bestemme seg for ikke å være psykisk syk lenger. Forskning viser at psykiske vansker hos foreldre er en viktig risikofaktor for psykiske vansker hos barna. Som barn tenkte jeg mye på dette. Hvordan ville pappa sin lidelse påvirke meg? Jeg spurte mamma om dette. Jeg skrev hovedoppgave om dette. Som voksen vet jeg at barn ikke nødvendigvis arver lidelsen, men mange kan likevel kjenne på noe av den samme sårbarheten.

En ubuden gjest

Jeg forstod tidlig at lidelsen hadde tatt bolig i ham mot hans vilje. Vi snakket om dette. Han mente selv at han ikke var syk. I medisinsk forstand var han jo heller ikke det. Han var jo ikke smittet av en basill eller et virus. Det var ingen infeksjon i hjertet hans. Psykiske lidelser er ikke sykdom i vanlig medisinsk forstand, og den medisinske modellen passer derfor ikke helt på psykiske lidelser. Psykiske lidelser er normale menneskelige fenomener med volumet skrudd opp til elleve. Altfor mye vanskelige følelser. Altfor mye tankekjør. Altfor mye energi, som hos min far bikket over i mani.

For min egen del har det likevel vært nyttig med en klinisk diagnose. På den måten kunne jeg skille ham – pappaen min – fra alt det rare han gjorde. Det var nyttig å ha noe konkret å peke på. En knagg å henge lidelsen hans på.

"

Jeg var 14 år da jeg så ham slik for første gang. Helt på siden av seg selv.

"

September 1989

Jeg var 14 år da jeg så ham slik for første gang. Helt på siden av seg selv. Helt ute av stand til å redegjøre for seg. Han prater og prater, uten å kunne formulere en sammenhengende setning. Han har med seg gaver.

Foreldrene mine var skilt og jeg ville ikke at de skulle krangle på bursdagen min, så jeg inviterte ham inn på rommet mitt. Vi setter oss på sengen. Han gir meg en liten eske av glass. Han åpner lokket. Den er fylt med symboler. En krystall. Små stener. Sommerfugler. En liten ugle. Ting han mener er viktige for en 14-åring. Dette må jeg skynde meg å ikke si til noen, tenker jeg. Jeg må lukke øynene. Sitte helt stille, og så går det kanskje over. Så forsvant han. Den natten sov jeg med dynen over hodet.

Tilbake til fremtiden

Jeg svinger bilen inn ved Sandvika togstasjon og slipper datteren min ut av bilen. Det kjennes godt å snakke om farfar med døtrene sine. Det er fint å kjenne til opphavet sitt, både på godt og på vondt. Pappas far – min farfar – bar på den samme lidelsen. Det samme arvestoffet, den samme smerten og den samme altfor tidlige avslutningen på livet. Mine nærmeste to forfedre lærte aldri å styre klar av de høyeste toppene og de dypeste dalene. De fant aldri ro i livet. Om vi ikke kan bryte arven helt, så kanskje vi kan endre litt på kursen? Kanskje kan vi strekke arven ut som en strikk eller dulte den over i en annen bane?

Helse-Norge anno 2020

I Norge i dag har helsetjenestene en lovpålagt plikt til å følge opp barn som pårørende. Det finnes en rekke tilbud til barn og ungdom av foreldre med både somatiske og psykiske lidelser. For å nevne noen eksempler, har Bærum kommune i mange år hatt et gruppetilbud til barn og ungdom som pårørende (« Du er ikke den eneste »), Diakonhjemmet sykehus utviklet nylig en  veileder til behandlere  av foreldre med depresjon, og på Universitetet i Oslo forskes det på et nyutviklet tilbud til foreldre og søsken til barn med langvarige somatiske og psykiske helsetilstander ( SIBS-prosjektet ). Det gjøres altså allerede mye godt pårørendearbeid her til lands.

Vi er likevel ikke helt i mål. Det er fortsatt vanskelig å snakke om psykiske lidelser hos foreldre, og mye forblir usagt i et ønske om å beskytte barna. De få samtalene jeg hadde med min far om lidelsen hans – det kan ha vært så lite som et par-tre samtaler – opplevde jeg som enormt betydningsfulle. Alternativet – å aldri si noe om det – ville ha vært så uendelig mye verre.