I rytmen av pust, hjerteslag og hjernebølger som er det å være menneske, finner vi alle en form. Den formen blir vår karakter, vår måte å være tilstede i verden på. I møtet mellom to mennesker, møtes to rytmer og i relasjonen formes en tredje rytme; et samspill mellom to kropper, to karakterer, som veves inn og ut av hverandre. I de gode relasjonene finner vi en harmonisk rytme, en opplevelse av at den andre og jeg spiller på lag – vi utfyller hverandre. I de dårlige relasjonene finner vi en disharmoni, en opplevelse av at min og din rytme ikke flettes inn i hverandre.

Pust og tromming

Lyttebegrepet i terapi referer ikke til å lytte til det språklige alene, det refererer like mye til å lytte til det kroppslige, det følelsesmessige. Opplevelsen av mine hjerteslag som endres når klienten begynner å snakke, eller tier stille. Pusten min som blir mer stakkato, som om den er fanget i øvre del av brystkassen. Den forsiktige trommingen av fingrene mine mot armlenet, samtidig med at jeg merker at tankene mine har vandret avgårde og jeg ikke lengre er tilstede i øyeblikket.

Alt dette er små markører, forsiktige signaler om at noe har endret seg. At noe i meg selv, eller i den andre, eller i relasjonen vår, har glidd over fra noe til noe - den subtile, forsiktige og nesten gjennomsiktige følelsen av at noe har beveget oss, har endret rytmen vi var i. Som oftest lar jeg det bare være. Endring er i seg selv verken positivt eller negativt, det bare er. Av og til kommenterer jeg det, hvis jeg får det for meg at det som endret seg; endret seg for en grunn som jeg for et flyktig øyeblikk tror jeg forstår.

Troen på ordets makt

Jeg er ofte var på å bruke for mange ord, og hvis jeg først bruker ord; vil jeg helst bruke de til å understøtte det som allerede er. Troen på ordets makt til å forandre slutter ikke å forbause meg, spesielt siden vi så ofte bruker ord for å trygge oss om at alt er som det alltid har vært - at verden ikke har endret seg, at Roma fremdeles består og den du var i går, er den samme du er i dag og kommer til å være i morgen.

Oftest griper vi til ord når følelsene blir ubehagelige. Når min redsel, min angst, min utilstrekkelighet kommer og banker på og vil inn. Det å våge å åpne døra, slippe de inn, hilse pent på dem og la de ta plass, i stedet for å slamre døra i ansiktet på dem og be de dra igjen, er en utfordring jeg møter igjen og igjen. Det er så lett å ville gjøre vekk med ubehaget, i stedet for å respektere at også det har en rett til å være tilstede.

Sitte i stillheten

Det næreste er å sitte i stillheten som av og til siger inn i relasjonen, brer seg ut og tar sin plass. I den finnes en ro, en bevissthet om hverandres væren og likevel intet behov for å bryte den. Stillheten blir en venn, et sted vi kan møtes; tilstede i oss selv, i relasjonen vår, uten at den andre vil gjøre noe med oss. Der kan vi møte behovet og ønsket vi alle har om å bli sett og akseptert for den vi er. Det er et nærmest sakralt øyeblikk, de gangene det skjer.

Nøkkelen til å lykkes i den terapeutiske relasjonen ligger i å være lyttende tilstede i den relasjonelle rytmen, uten å ville endre den. Da kan vi skape en relasjon hvor den andre kan våge å tre fram, uten å bli møtt med annet enn respekt, varme og kjærlighet – og da skaper vi et rom hvor vi kan bli den vi er ment å bli. Og det vanskeligste er å ikke gjøre noe.

«I do not seek change. I seek the person.» Rolf Grønseth