Det er knyttet stor grad av ærefrykt og følgelig selvsensur til å skulle være med å skrive blogg her på psykologforeningen sine nettsider. Akkurat nå er det som en «battle» mellom de gode og onde selvinstruksjonene mine, men ettersom jeg skriver kan det jo se ut til at de gode har overtaket.

I morges våknet jeg opp og tenkte at dette blogginnlegget skulle hete «psykolog midt i matfatet»! Å komme på den tittelen føltes som en forløsning. Det var jo det jeg ville med å si ja til å bidra med blogg – fremsnakke alle mulighetene som psykologyrket gir – hvilket enormt privilegium det ofte føles som. Hvordan jeg syns det har blitt litt borte når vi diskuterer mangler i systemet og samfunnsmessige utfordringer.

Jeg er ikke blind for de enorme utfordringene vi står over for – særlig i spesialisthelsetjenesten.

"

Jeg vil fremsnakke alle mulighetene som psykologyrket gir. 

"

Derfor trenger vi også å se det gode, fine og håpefulle i det vi holder på med. Jeg vil være en stemme i det landskapet når psykologhverdagen ofte kan være utfordrende og tung. Det er viktig for studentene også som skal bli den nye generasjonen psykologer, at det formidles håp i balanse med bekymring.

Pessregn og storm

Disse betraktningene tenker jeg altså å komme med fra det ytterste havgap her jeg sitter på kontoret i Svolvær og skriver i «pessregn» og storm. Søringen som har blitt distriktpsykologiens frontkjemper (ha! - det var en passe grandios selvbeskrivelse). Men altså – psykolog midt i matfatet kaller jeg meg og det er så klart en metafor (og vi ELSKER jo metaforer).

I århundrer – ja til og med årtusener har det bodd folk midt i dette fiskematfatet. Noen av de eldste bosetningene av folk man har funnet ute på Værøy og her i det som fra gammelt av ble kalt Vågar i Lofoten, er så gamle at vi ikke er sikre på hvordan folk rent fysisk klarte å ta seg hit.

Her jobber jeg som kommunepsykolog på femte året (som psykolog på tiende året) og jeg utvandra ikke bare for å sitte mitt i fiskematfatet – men også for å få meske meg med nesten ubegrenset frihet i psykologgjerningen.

Og jeg kaller det en gjerning, litt som prestegjerningen eller legegjerningen når man jobber alene sånn i distriktet. Noen syns kanskje det høres skummelt eller kvelende ut – det er det faktisk ikke. Jeg syns det er et stort ansvar ja, men aller mest en gave og en stor mulighet.

I «min» kommune - Vågan i Lofoten - bor det 10 000 innbyggere. Det er tro det eller ei ikke en liten men en mellomstor kommune i norsk målestokk (enn så lenge før eventuell kommunereform). Vi bor langt unna de tunge utdanningsinstitusjonene, de store sykehusene og de sentrale fagmiljøene. Dyktige kollegaer på Lofotsykehuset (DPS) ligger en time unna – det er ikke langt.

Jeg får endelig en kollega i nabokommunen Vestvågøya (også en time unna) fra januar og blir ikke eneste kommunepsykolog i Lofoten. Og i Vesterålen har jeg jo hatt kommunepsykologkollega på Sortland en stund (bare to og en halv time unna). For ikke å snakke om mine fantastiske kommunepsykologkollegaer over Vestfjorden i Bodø (bare en liten flytur unna).

Hvordan kan så dette føles midt i matfatet rent psykologfaglig sett når det er så langt unna – så skrint? Fordi det er samtidig er så nært og så rikt – det er midt i der folk lever livene sine (ja jeg vet det er en floskel), og jeg får lov til å bretter opp erma og «ta for meg» ut i fra det som virker psykologfaglig mest hensiktsmessig.

"

Jeg får lov til å brette opp erma og ta for meg.

"

Aldri alene

Og så jobber jeg jo heller ikke alene – som psykolog ja, men ikke uten hjelp og støtte fra andre høyst kvalifiserte kollegaer; helsesøstre, jordmor, spesialpedagoger, barnevernspedagoger og leger. Femogtjue kollegaer på familieenheten der jeg jobber har jeg å spille på som jeg samarbeider med og får dele kompetansen med. Det er bare en dørterskler og skillevegger mellom oss og dermed god flyt mellom tjenestene for brukerne, altså folka i kommunen.

Her om dagen tenkte jeg virkelig på det med Maslows behovspyramide da jeg satt og grua meg til å skrive blogginnlegg – at jeg ofte føler jeg har nådd toppen av den innenfor faget mitt i denne jobben. Forrige uke var for eksempel litt sånn her: En dag snakker jeg og forebyggende rådgiver om bruk av Psykologisk førstehjelp i form av- «grønne tanker, glade barn» med alle ansatte i en av de største barnehagene her. Dagen etter ringer en pårørende i en kriseteamsak og trenger en time, og jeg kan gi det på dagen. Så har jeg gruppeveiledning med helsesøstrene hvor vi jobber med kognitiv atferdsterapi og identifiserer negative selvinstruksjoner i jobben.

Mangfoldig arbeid

Så planlegger jeg sammen med tverrfaglig sped- og småbarns team styrermøte for alle barnehagestyrere og kommunalsjef. Det skal handle om hvordan vi på familieenheten kan samarbeide bedre med barnehagene om å se og jobbe med barn i risiko. Så er det samtale med ungdomsjenta som trenger hjelp til å sorterer tanker og følelser rundt det at mamma er dødssyk hvor alkoholen er blitt jentas trøst for tida.

Og den gravide som ikke har snakket om at hun var svangerskapsdeprimert med forrige barn før hun sa det til jordmor nå og jeg kobles på for å samarbeide med henne om trygging og forebygging.  Og så er det veiledning med fosterforeldrene til den lille fostersønnen som er ruseksponert og trenger hjelp med regulering. Og dette var absolutt ikke alt jeg var innom på en uke en gang.

Ja det er mye å fordele seg på – men det kjennes så rett!

Det er mye men det er mye med mening. Jeg snakket med en av fastlegene om det her om dagen at vi vasser i alt mulig av folks livsutfordringer, men det er nettopp nærheten til hele menneskets tilværelse som gjør det meningsfullt og mulig å bære. 

"

Jeg ble psykolog fordi jeg fascineres av folks historier og liv. 

"

Jeg ble psykolog fordi jeg fascineres av folks historier og liv. Jeg vil jobbe midt i dette psykologiske matfatet av historier og liv – og «fesk». Og det føles ikke ensomt, det føles ikke farlig og det føles ikke overveldende, det føles helt, helt rett!