Jeg har lenge villet skrive noe om veiledning. Uten at det ble kjedelig, og helst på en måte som vekker den entusiasmen jeg kjenner når jeg helt glemmer min besøkelsestid og prater hull i hodet på kolleger uten nevneverdig interesse for implementeringspraksis og veiledningsteori. Jeg bør helst unngå å skape noe i nærheten av tilstanden jeg er i nå – klokka 05.15 på Gardemoen flyplass, gråblå himmel utafor, trøtte, sigene fjes rundt meg. Med unntak av det skjønne backpacker-paret rett overfor meg, ser vi alle ut som vi er på vei tilbake til en altfor trang hjembygd. 

Jeg vil skrive om veiledning, og tidspunktet kan ikke bli bedre: På vei til en internasjonal konferanse om veiledning i Ljubljana - dessverre for å holde workshop - murrer magen.

Hvorfor sa jeg egentlig ja til dette?

Les også:

Korte, stødige skritt mot veiledet praksis

«Frustrert»

Første pasienten min var en jente som skjøv stolen helt inn i hjørnet av terapirommet, trakk boblejakka opp til haka, hevet skuldrene og liksom lot hodet synke ned inni den hule dunkragen. Hun stirret mye på den tomme veggen bak meg, og når jeg spurte hvordan hun hadde det svarte hun «frustrert». Når jeg spurte hva hun følte, sa hun «frustrert». Når jeg spurte hva hun tenkte, ble hun stille litt, før hun responderte «jeg blir så frustrert, bare».

Jeg leste sykt mye teori på den tida. Jeg var student, så det er jo påkrevd. Og jeg drøftet og reflekterte og fikk støtte, anerkjennelse og mange gode råd fra kloke hoder rundt meg. Etter veiledning følte jeg meg alltid rustet til å sette i gang igjen, og energien holdt meg oppe helt til et lite stykke inn i terapitimen, når den ulne skyen av uavklarte følelser ugjenkallelig sivet inn i rommet som nervegass. Jeg ble lammet, jeg regrederte fra den stolte psykologistudenten til en trist figur med empatisk lett rynket panne og oppsperrede øyne. Som om det skulle være til noen hjelp.

"

Vendepunktet kom med et veilederbytte

"

Vendepunktet kom med et veilederbytte, og et krav om at alle timer skulle filmes og gjennomgås i veiledning. Det var utrolig å se hvor mye jeg gikk glipp av – all informasjonen som var skjult for meg mens jeg utførte det som kan betegnes som en nokså beskjeden terapiprestasjon. Jeg var i stand til å bruke teknikker som åpne spørsmål, empatisk hmming og bekreftende kommentarer, men min egen aktivering, angsten for ikke å komme noen vei, hindret effektivt evnen min til å fange opp pasientens respons. Jeg ante ikke hva hun tenkte eller følte, og jeg hadde ingen ide om vi var på rett spor. Etter to måneder hadde jeg ingen tro, eller indikasjon på at hun ble bedre.

En gavepakke

Filmene ble en gavepakke. Jeg fikk se, spole, terpe på å fange opp nonverbal kommunikasjon; skuldertrekk, rykninger, blikk som kunne utvide det emosjonelle fokuset fra frustrert til noe mer differensiert. Sint faktisk. Og ganske trist, ensom og redd. Jeg fikk hjelp til å trene på hvordan jeg kunne bli en tydeligere terapeut. Jeg, som var livredd for å fornærme pasienten ved å være for direkte, fikk øve meg på formuleringer som passet min person uten å bli for vage. – Du kunne jo ikke krenket noen om du prøvde, sa veilederen, og jeg kunne se bekreftelsen i pasientens respons – videobeviset. I stedet for å skvette paranoid i stolen da jeg brakte opp en vanskelig tolkning, gikk det en bølge av lettelse gjennom henne, skuldrene sank, hun følte seg sett.

"

Jeg ante ikke hva hun tenkte eller følte, og jeg hadde ingen ide om vi var på rett spor

"

Tradisjonell veiledning er av stor betydning for den enkelte terapeut. Man stimulerer egen refleksjonsevne, skjerper sin etiske bevissthet, får bedre metodeforståelse og ikke minst øker sin teoretiske kompetanse.  Veiledning bidrar i modningsprosessen både som terapeut og menneske.  Dessuten viser det seg at jo mer veiledning, jo bedre selvtillit. Alle som har deltatt i fungerende veiledningsgrupper vet hvor fint det er med en gjeng smarte, flotte folk som kan dele frustrasjoner, støtte avgjørelser eller reflektere rundt nye veier til endring. Det kjennes godt. Det er en gjensidig forfriskende ego-boost. Problemet er bare at denne selvsikkerheten synes å ha lite effekt på utfallet av terapien.

Behandlingseffekten flater ut

Psykologer blir nemlig i liten grad bedre til å behandle folk i løpet av sin karriere. Det typiske mønsteret er at de øker sin behandlingseffekt de første årene i praksis, før det flater ut, eller i noen tilfeller blir dårligere igjen. Selv om vi vet at psykoterapi virker, opplever fortsatt mellom 40-60 prosent av pasientene liten bedring, ingen bedring eller forverring.

Så hvis du er som de fleste psykologer, vil altså andelen pasienter du klarer å behandle være sørgelig statisk gjennom karrieren. Med mindre du er en superpsykolog. Iflg Scott Miller og co kjennetegnes superpsykologene av at de er mer åpne for negativ feedback fra pasientene sine, de så å si leter etter hva de selv gjør galt, og de får pasienten til å fortelle om det.

De sjekker rutinemessig progresjon og behandlingsutfall, og trener systematisk på å bli bedre på ferdigheter de mener må til for å skape terapeutisk endring. Deliberate practice handler om at det ikke holder å repetere en ferdighet år etter år, du må identifisere hva du ikke gjør godt nok, og trene spesifikt på det. På samme måte som en musiker bryter ned deler av et stykke og øver på de spesielt vanskelige partiene, må psykologen finne frem til relevante mikroferdigheter, øve, skaffe seg feedback, og øve mer.

Dette må skje utenfor terapirommet, mellom timene, når du fullt og helt kan fokusere på din egen prestasjon og progresjon. Det er i fredstid man trener på å gå i krigen – når nervene er under kontroll.

"

Psykologer blir nemlig i liten grad bedre til å behandle folk i løpet av sin karriere

"

Den gode nyheten er at du kan bli en bedre terapeut for klientene dine – uavhengig av metodisk overbevisning. Den dårlige nyheten er at det krever hard jobbing, og helst, en veileder som er villig til å gå veien med deg.

Opplevelsen som vekker meg

Stort sett får jeg lyst til å forsvinne av å se eller høre meg selv, de evinnelige timene med flaue konsultasjoner der jeg åpenbart ikke treffer terapeutens behov med rådene mine. Jeg vegrer meg for å dele opptakene med veilederen min. Jeg later som jeg glemmer det, eller kanskje jeg faktisk fortrenger det. Men opplevelsen, når Laura omsider har fått en tape og ber meg prøve ut en ny strategi, rollespiller sekvensen på nytt med meg, viser meg og lar meg erfare hvordan det kan gjøres, den opplevelsen er det som vekker meg.

"

Det ville vært rart om vi kunne håndtere alle tenkelige situasjoner uten øvelse

"

Den kriblende vitale følelsen av stadig å være i vekst, å merke at det funker, at jeg lærer. Når dette skjer tenker jeg, full av pågangsmot, hvorfor skulle det ikke være hardt å bli en bedre terapeut, veileder eller konsulent? Faget vårt er så komplekst, menneskene vi møter unike.

Det ville vært rart om vi kunne håndtere alle tenkelige situasjoner uten øvelse. Hvis målet er å øke den generelle kvaliteten på psykoterapi, og gi hjelp til flere pasienter, er vi nødt til å ha mer fokus på ferdighetstrening i veiledning. Veilederen må vite hvordan terapien foregår, hva terapeuten kan bli bedre på, og hvordan pasienten opplever behandlingen. Uten jevnlig feedback, utfallsmål og øving kan svært få av oss håpe på å bli mer enn middels gode terapeuter. Så spørs det om vi synes det er godt nok.