Rett før jul var jeg med på å overlevere NOU 2017: 16 På liv og død — Palliasjon til alvorlig syke og døende  til helsestatsråden. Utredningens tema, palliasjon – eller lindrende behandling – er historisk sett et tverrfaglig felt. Tverrfaglighet omtales også hyppig i utredningen. Det palliative feltet er tilsynelatende samlet om å hvile på en felles filosofi. Så å si alle som jobber med palliasjon, vil hevde at man må basere seg på et helhetlig menneskesyn, og ivareta fysiske, psykiske, sosiale og åndelige/eksistensielle forhold.

I Norge startet moderne smertebehandling og palliasjon i de samme miljøene, med de samme personene. Men utviklingen fra 80-tallet og til i dag har vært svært ulik. Det har vært en fantastisk utvikling innen smertefeltet i Norge. I dag er det solid enighet om at tverrfaglighet er viktig; at leger, psykologer og fysioterapeuter leverer viktige og likeverdige bidrag.

"

I dag er det solid enighet om at tverrfaglighet er viktig

"

Få psykologer

Samtidig er det få psykologer som jobber med palliasjon, selv om det utvilsomt er mye oppmerksomhet rettet mot psykiske forhold. Kommunikasjon ansees som viktig, pasienten gjennomgår kriser, sorgbearbeiding er sentralt, forberedende samtaler for den alvorlig syke betraktes som avgjørende, store endringer i både sykdomsbildet og funksjon gjør at mange har depressive plager underveis. Men når det kommer til tverrfagligheten får man inntrykk av at legen tar vare på det fysiske, presten det åndelige/eksistensielle og sykepleier er både kittet som binder teamet sammen, og yrkesgruppen som ivaretar psykiske og sosiale forhold.

"

...mange har depressive plager underveis

"

Hvorfor står vi så svakt innenfor det palliative voksenfeltet i Norge, når vi står så sterkt i mange andre land? Hvorfor har vi så god posisjon i forhold til smertebehandling, og så lav delaktighet i palliasjon?

Vi burde jo vært der, grepet fatt i pasientperspektivet, samarbeidet med andre faggrupper om å gi en god behandling tilpasset pasientens behov, forebygge unødige plager, sette inn tiltak mot angst, støtte til mestring av vanskelig plager, utviklet et konstruktivt pårørendeperspektiv, og vært med i drøftinger om god ivaretakelse av barn av alvorlig syke.

Er forklaringen at psykologer ikke har prioritert å jobbe med palliasjon? At vi har lite etablert norsk praksis å vise til? At vi ikke har meldt oss på, og ikke deltatt i utviklingen? At den enkelte psykolog ikke har opplevd seg som kompetent nok? Og kanskje har ikke våre samarbeidspartnere vurdert oss som kompetente nok?

Les også

• Lindrende behandling trenger kompetanseløft

For liten kompetanse?

I NOU´en står det noe om akkurat dette: «Mange komponenter av psykologers grunnkompetanse er viktig i palliasjon (f.eks. ferdigheter og kunnskaper i kommunikasjon, relasjon, familieterapi, sorg, kriser og nettverk). Profesjonsutdanningen har imidlertid etter utvalgets oppfatning for lite om palliative tema til å kunne gi tilfredsstillende kompetanse. Det er ingen egen spesialitet for psykologer som arbeider med somatiske problemstillinger i dag ...» (s. 72).

Dette både kan og må vi gjøre noe med. Hvorfor skal vi ikke få en like god historie knyttet til palliasjon, som det vi har opplevd i forhold til smertefeltet. Oppskriften er enkel: Vi må sikre at vi får god nok kompetanse, vi må rekruttere psykologer som ønsker å jobbe med palliasjon, og vi må legge til rette for at disse psykologene gjør en god jobb.

NOU´en gir oss en entydig støtte i forhold til dette: «Utvalget vil derfor anbefale at det etableres en egen spesialitet i klinisk helsepsykologi, og at palliasjon inngår som ett viktig tema» (s. 73).

Å bygge kompetanse og å bygge miljø er viktig. Derfor vil jeg også benytte anledningen til å oppfordre alle til å melde seg på årets helsepsykologikonferanse – som arrangeres 12-13. mars 2018 – og der palliasjon er ett av flere spennende tema.

Borrik Schjødt jobber som seniorpsykologspesialist ved Seksjon smertebehandling og palliasjon ved Haukeland universitetssjukehus. Han er spesialist i samfunnspsykologi, og voksepsykologi, og leder fagutvalg for klinisk helsepsykologi.