For noen uker siden så jeg en filmsnutt fra BUP Kirkenes. Filmen var fra 1992, og viste ansatte som brukte TV og kamera i interkommunale møter og terapi. Deltakerne satt i hvert sitt rom mange mil unna hverandre og snakket via skjermen. De beskrev mulighetene dette ga folk som av en eller annen grunn ikke møtte til behandling. Om hvordan ungdommer som ikke ville snakke med fremmede fant en kanal for kommunikasjon som vakte nysgjerrighet. Den nye telematikken ble betraktet som et enormt fremskritt og et gjennombrudd som kommunikasjonsform. 

Postkasse, hva er det?

Hvordan står det til 24 år etter? Jeg vet om enkelte behandlere i rusfeltet som bruker Skype, men det er heller unntak enn regel. De fleste BUPer jeg vet om har ikke mobiltelefoner, med unntak av de ambulante teamene. Det er også standard prosedyre å sende brev i posten med innkallinger. Postkasse, hva er det? sier ungdommene. Mener du innboksen?

Vi har altså kommunikasjon som vårt aller viktigste verktøy, men i psykisk helsevern i 2016 utnytter vi i liten grad alle de kommunikasjonskanaler som finnes. På jobben har vi dårlig tilgang til nett, de fleste sider blir blokkert av nettleseren. Jeg har derfor ofte med min private PC som jeg kobler på via mobilen hvis pasientene vil vise meg noe fra nettet. Da jeg jobbet i kommunen var det mange jobbmobiler. Hvordan skulle vi ellers få fortgang i forløpet med ungdommer? Jeg har mange ganger tenkt på å ringe ledelsen i Helse Sør Øst og etterspørre en strategi for teknologisk utvikling i psykisk helsevern.

"

Jeg vet om en psykolog som gjennomførte et helt terapiforløp via SMS

"

«Ikke møtt»

Det er ikke bare innenfor telematikk utviklingen går noe tregt. Når det gjelder terapiens form, er fortsatt 45 minutter en gang i uken på kontoret standard. Dette var også standard for 50 år siden. Jeg vil understreke at mange har nytte av dette. Men i psykisk helsevern har vi mange «ikke møtt», pasienter som beskrives som «ikke å nyttiggjøre seg behandling», og som skrives ut pga. lite oppmøte. Jeg har møtt mange av disse pasientene. Både i det ambulante teamet i BUP, og som kommunepsykolog. De kan definitivt nyttiggjøre seg behandling. Bare ikke inne på kontoret mitt en gang i uka.

Jeg vet om en psykolog som gjennomførte et helt terapiforløp via SMS inne i en bil med en pasient. Det kaller jeg fleksibilitet. Behandlingen foregikk på parkeringsplassen på en BUP, så terapeuten brukte ikke noe ekstra tid på reising. Jeg kjenner en dame som skrev seg ut av DPS fordi hun ikke opplevde at det hjalp. Hun skaffet seg en annen hjelper, som Skypet med henne, gikk turer med henne, ble med på jobben og snakket med sjefen hennes. Hun mente selv at hun hadde bedre fungering etter 10 uker med den hjelperen enn etter 1 år med psykologen på DPS.

Jeg er ingen utpreget futurist, og jeg er opptatt av å bevare tradisjoner. Men fra et relevansperspektiv, innovasjonsperspektiv og pragmatisk perspektiv, tror jeg det er fare for at vi faller av lasset. Mange andre yrkesgrupper puster oss i nakken. Hvis vi skal være med, må vi henge på.

Les andre blogger av Heidi Tessand

Fleksibilitet

Vi bør kunne tilby samme fleksibilitet som andre hjelpere, men med høyere kvalitet på hjelpen vi tilbyr. Vi er den yrkesgruppen som har mest kompetanse på psykisk helse, og vi har bedre forutsetninger til å vurdere folks psykiske helsetilstand enn andre. Men hvis pasientene skal foretrekke å gå til oss,vi priviligerte med statlig autorisasjon, må vi holde oss relevante. Vi må være samtidspsykologer. Vi bør bygge helsetjenester tilpasset det pasientene ønsker. Til det trengs det modige ledere og utforskende ansatte.  

"

...forestillingen om at alt som har med «psykisk» å gjøre skal løses med samtaler, vil være passé om hundre år.

"

Folk lever utenfor terapirommet

Jeg har jobba i PPT, på helsestasjon, i barnevernet, på generalistteam på BUP og i ambulant team. Jo mer fleksible, kreative og helhetlige tiltak vi har satt inn, jo raskere har hjelpen funket. Det tar lang tid å skape en god allianse, sier mange.

Etter min erfaring er det ikke er tiden, men hvor raskt man oppfatter det som betyr mest for folk, som avgjør når alliansen dannes. Og folk lever livene sine utenfor terapirommet. Som Arnhild Lauveng sa det på psykologforeningen.no nylig : Det er mye lettere å samarbeide med folk som er fornøyde enn misfornøyd. – Det mange først og fremst trenger er hjelp til å få orden på økonomien, ustabile boforhold og ensomhet, noe medisiner og tvang - eller terapi for den saks skyld - neppe klarer å løse. Jeg er enig.

Jeg leste nettopp en kommentar fra en psykolog som sa at forestillingen om at alt som har med «psykisk» å gjøre skal løses med samtaler, vil være passé om hundre år. Det er en interessant kommentar. Min erfaring er i alle fall at samtaler virker best i kombinasjon med aktiviteter og at kommunikasjonen treffer sikrere via kanaler folk mestrer og kjenner.

Tiden vil innhente alle som ikke gjør seg selv relevante. Dette gjelder også for psykologer.

Gå til våre sider om informasjonssikkerhet og personvern