Aviser og sosiale media flommer over av debatter om pakkeforløp i psykisk helsevern, med innleggene  Likeverd på samlebånd  og  Likeverdets dialektikk  som eksempler. Mange uroes over ytterligere standardisering. Vi vet at mennesker sjelden passer inn i en støpeskje, og at vi trenger tid med hvert individ for å finne ut hva som kan hjelpe han eller henne. Mange mener at terminologien som råder i helsevesenet er kald og fremmedgjørende. Samtidig er vi ikke gode på å måle om det vi gjør hjelper folk, og helsekøene vokser. Hvordan skal vi få til en god dialog med myndighetene om dette?

Standardiseringens skyggesider

Jeg drakk kaffe med helseminister Bent Høie mens vi ventet på å debattere i en søndagssending på NRK radio for et års tid siden. Før debatten snakket vi om forskjellen på kommune- og spesialisthelsetjenesten, og om standardiseringens skyggesider.

"

Høie lurte på hvorfor så mange fagfolk var skeptiske til standardisering.

"

Vår egen stand har forsket på hvilke metoder som fungerer best, men mange kvier seg for å følge anbefalte retningslinjer basert på resultatene. Høie var klar over at forskningen som viser at relasjonen mellom pasient og terapeut, samt faktorer i livet utenfor terapirommet, spiller en større rolle for utfall i terapi enn metode og teknikk, og at det er tre «stolper» i vår yrkesutøvelse. Høie lurte på hvorfor så mange fagfolk var skeptiske til standardisering.

Hans poeng var at ingen helseminister ville overprøve en fagpersons vurdering av hva en enkelt pasient trenger av individuelle tilpasninger. Hvis en behandler har gode begrunnelser for å avvike fra standard, selvsagt innenfor det som er forsvarlig helsehjelp, så er det valget en del av vår autonome yrkesutøvelse. Samtidig var han opptatt at hvordan vi kan få til en god dialog mellom fagfolk og myndigheter, og at vi må anerkjenne at vi har ulike utkikksposter.

"

Myndighetenes oppgave er å ivareta rettighetene til hele befolkningen, vi skal behandle Per.

"

God dag-mann-økseskaft

Jeg har tenkt mye på denne samtalen. En av grunnene til at det ofte blir en god dag-mann-økseskaft-diskusjon mellom fagpersoner og myndigheter er at de holder kartet, og vi jobber i terrenget. De argumenterer på organisatorisk befolkningsnivå, vi svarer med hva Per trenger. Myndighetenes oppgave er å ivareta rettighetene til hele befolkningen, vi skal behandle Per.

Jeg har tidligere jobbet med helsetjenesteutvikling, og da erfarte jeg hvor annerledes verden ser ut med kartet i hånden. For hvis vi skal lage gode helsetjenester er det klokt å se på den nasjonale strategien for kvalitetsutvikling i helsetjenestene. Strategien har som mål å lage tjenester med god kvalitet, og kvalitet defineres i 6 underpunkter:

Er tjenestene virkningsfulle? Er de trygge og sikre? Involverer tjenestene brukerne og gir dem innflytelse? Er det god samordning og kontinuitet i tjenestetilbudene? Er det god utnyttelse av ressurser i tjenestene? Er tjenestene tilgjengelige og rettferdig fordelt?

Anekdoter på individnivå

For å innhente informasjon om tjenestene oppfyller disse kriteriene, må vi ha et sett med data som kan svare på disse spørsmålene. Dessverre er data mangelfulle, blant annet fordi vi ikke har tradisjon for å måle effekt av hjelpen vi gir, eller hvordan vi sikrer god brukermedvirkning. Når data mangler, kan myndighetene med rette, eller feilaktig, tro at det ikke utføres godt arbeid.

Hvis de spør oss om hvordan lage gode helsetjenester på befolkningsnivå, og vi svarer med anekdoter på individnivå, må vi også generalisere historiene slik at de kan illustrere overordnede prinsipper for god behandling. Når myndighetene skal håndtere at mange står i helsekø, kommer de til å foreslå strukturelle tiltak for å øke forutsigbarheten hva gjelder det som trengs av tid og ressurser for å imøtekomme behovet. Et eksempel på dette er pakkeforløpene.

"

Innføringen av kreftpakkene var toppstyrt. Det bør ikke pakkene i psykisk helsevern være.

"

Karikaturtegninger av dommedag

Denne diskusjonen må vi være med på. Da bør vi bidra på flere måter enn å lage verbale karikaturtegninger av dommedag med mennesker på samlebånd med like hårsveiser. Vi vet ikke innholdet i pakkene ennå. Myndighetene må involvere fag- og brukerorganisasjoner som kunnskapsleverandører av forskning og erfaring inn i disse diskusjonene. Innføringen av kreftpakkene var toppstyrt. Det bør ikke pakkene i psykisk helsevern være.

De klokeste politikere tar beslutninger basert på kunnskap framfor ideologi. Men de bør anstrenge seg for tydelig å kommunisere at de hører bekymringene, forklare hvordan de har tenkt til å involvere fagpersoner og brukere, og at det vil bli høringsrunder. Nå spres det frykt for at pakkene blir tredd nedover hodene på oss. Kanskje er denne frykten unødvendig. Det er en toppleders oppgave å skape samhold og en felles forståelsesplattform. Jeg skulle ønske at helseministeren kunne vise litt mer av den nysgjerrigheten jeg så over kaffekoppen, og dermed bidra til å dempe frykten.