Ungdommene forteller om sine erfaringer med hjelpeapparatet, med håp om å forandre systemene til det bedre. De har vært intervjuet i A-magasinet og holdt uttallige foredrag. Selv sier de at høydepunktet var konferansen på Oslo Plaza om vold og overgrep mot barn. Jeg vet at både Erna Solberg, Bent Høie, Solveig Horne og Torbjørn Røe Isaksen er enige om at ungdommene bidrar med viktig kunnskap, og jeg håper at de ble inspirert til å handle i tråd med proffenes råd.

Konstruktiv kritikk

Høydepunktet for meg var da proffene kom på plandagen vår på BUP Øvre Romerike 11. desember. De er formidlere på svært høyt nivå, og deres historier fra barnevern og psykisk helsevern er rettet mot både følelsene og hodet. Jeg er imponert over at de i tillegg til å gi konstruktiv og treffende kritikk om hvordan systemene oppleves, klarer å uttrykke stor raushet for hjelpernes perspektiv. 

Gå til Forandringsfabrikken.

De beskriver rørende godt hvordan det oppleves å bli kalt en «sak» som har «atferdsproblemer» og å bli «innkalt» - ikke invitert - til møter, med «saksbehandlere» og «instanser» - ikke mennesker - med «flate ansikter lagt i riktige folder, som speil som går rett ned i notatblokka». De beskriver fremmedgjøringen ved å motta brev og rapporter fulle av paragraftegn og ord de ikke forstår:«utredningsplan», «affektlabilitet», utageringstendenser». Skjemaer som skal fylles ut før de i det hele tatt har møtt den som skal hjelpe dem. Timeavtale satt tre måneder frem i tid, som dermed er «innenfor fristen for rett til nødvendig psykisk helsehjelp».

Proffene ga følgende råd:

• Vær et vanlig menneske, ikke bare en terapeut eller en saksbehandler.
• Ha et ansiktsuttrykk som vanlige folk har, vær avslappa i kroppen, og bruk vanlige ord.
• Vær også en fagperson og gjør det du må knyttet til regelverket, men forklar meg det du gjør og hvorfor du gjør det.
• La meg få vite hva som står i journalen og hvorfor du skrev det.
• Le med meg, gråt med meg, gi meg en klem og kjærlighet.
• Fortell litt om deg selv, hva du liker, og spør om hva jeg liker, så vi kan bli kjent. Kanskje begge liker musikk.
• Spør og grav om det som er vanskelig, jeg sier fra hvis det blir for mye.
• Ikke be meg om å fylle ut et skjema før jeg kjenner deg og kan stole på at jeg vet hvorfor du ber meg fylle det ut. 
• Som proff og blogger Mona Marlene skriver : «Tenk litt utenfor rammene og legg vekk lærebøkene, for oppskriften på mennesker står ikke der».

«Forbudte» følelser

Mens de snakket tenkte jeg blant annet på tiden som psykologstudent på Blindern. Jeg kan ikke huske at vi lærte noe om å være vanlige mennesker der. Vi lærte derimot at vi ikke skulle gi klemmer eller vise følelser, og i alle fall ikke dele noe personlig. Selv har jeg ikke nødvendigvis fulgt de rådene jeg fikk på Blindern. Så har jeg også kjent på skam hvis jeg har vist følelser i terapirommet. Det skal liksom ikke en «ordentlig» psykolog gjøre. Det er selvsagt viktig å skille hva som er egne behov og klientenes behov. Det er ikke hjelperen som er hovedpersonen, men i hovedsak mener jeg at vi i altfor liten grad diskuterer grenseoppganger i den profesjonelle rollen. 

Følg Heidi på Twitter:  @HTessand

For proffene forteller at det de savnet i møtet med hjelpeapparatet, og som fikk ting til å snu til det bedre, var når de møtte et vanlig menneske på kontoret. En som er seg selv. En som ikke dropper fagkunnskapen, men som anerkjenner deres erfaringskunnskap, og som understreker at begge er like viktig. En som vet at å vise følelser som terapeut ikke det samme som å bryte sammen eller ikke tåle den andres følelser. En som vet at å være profesjonell ikke er det samme som å være kald. En som vet at å gi en klem ikke fører til klamring. En som viser at hun bryr seg, og ikke bare sitter der fordi hun får betalt for det. En som kjennes trygg og nær, og som står skulder ved skulder, ikke ovenfra og ned. 

Store ambisjoner

Proffene etterlyste samarbeid med oss som jobber i hjelpeapparatet, og at de ikke kan kjempe kampen for å endre systemene alene. De har store ambisjoner, og vil endre lover for å styrke barns rettigheter, endre språket vi bruker i systemene, og å bli møtt med verdighet som hele mennesker, ikke som problembarn. 

Vi er mange som er enige med dere! Så ja: vi vil samarbeide, og vi skal jobbe fram forslag til løsninger sammen. Tusen takk for inspirasjonen, rausheten, motet og respekten dere viser for mennesker, på tross av mange negative erfaringer.