Min første pasient var en sliten kar på 65 år som hadde drukket tett i hele sitt liv. Jeg var i hovedpraksis, og fryktelig nervøs før vår første samtale. Han smilte sitt bredeste glis og sa: ”Slapp av, jenta mi. Jeg har hatt mange psykologer, så detta her kan jeg. Bare spør meg om jeg er motivert for å slutte å drekke. Da svarer jeg nei. Så spør du om hva jeg har opplevd i livet. Da snakker jeg om barndommen og fæle greier som skjedde da.

Så spør du om jeg tror det er noen sammenheng mellom det jeg har opplevd og drekkinga mi. Da svarer jeg ja. Lengre enn det kommer vi ikke. Mitt råd til deg er at du heller burde spørre meg om hva som skal til for at jeg skal få et ålreit liv. Jeg bor i en park og trenger penger til et sted å bo.” Jeg husker at jeg svarte at nå sparte han oss for mye tid, og at jeg skulle ta det han sa på alvor. Etter å ha diskutert litt med veilederen min, endte jeg opp med å bruke en god del tid på telefonen med NAV. Det siste jeg så til fyren var at han fortalte at han hadde fått en hybel og var veldig fornøyd, for nå kunne han drikke i fred og være varm i tillegg. Livet var tipp topp, syntes han, nå manglet han bare en dame.

Sosiale ulikheter

På spesialistutdanningen i samfunnspsykologi snakker vi mye om at det er store sosiale ulikheter i helse. På forrige veiledningsgruppe refererte en av kollegaene mine, Ingvild Stjernen Tisløv, fra en rapport hun hadde lest: ”Barn i Norge 2013 – barnefattigdom og utenforskap.”

Det var sterk kost. Vi har mange barn i landet vårt som svært tidlig i livet blir fullt klar over at det er forskjell på folk. En av artikkelforfatterne i rapporten, Karin Gustavsen, refererer blant annet til studier fra barnehager som viser at barn fra lavere sosioøkonomisk lag i større grad blir møtt med instruksjon framfor dialog av personalet, sammenlignet med barn av foreldre som har likere utdanningsgrad som pedlederne. En annen artikkel viser at barn av foreldre med høy økonomisk status har opptil fire ganger så stort ordforråd som barn av sosialklienter. Samspillet er mer preget av positivt samvær, og mindre straff og kjeft.

Utenfor fellesskapet

Fattige barn føler seg tidlig utenfor fellesskapet, blant annet fordi de i mindre grad kan delta på aktiviteter med andre barn. Tenk deg en 7-åring som gleder seg til bursdagen sin, for så å få beskjed om at det ikke blir noen feiring, fordi mamma og pappa ikke har råd til å kjøpe pølser og brus? Hva sier hun til vennene på skolen? Rapporten forteller at barna ofte ikke deler sine bekymringer og savn med foreldrene, fordi de ikke orker å utsette foreldrene for den belastningen det er å si nei.

Levekårspåkjenninger påvirker barns evne til læring fordi det forstyrrer konsentrasjonen, og mange barn utvikler psykiske helseplager. Den tidlige identiteten er preget av mangel på mestring, noe som samsvarer med foreldrenes manglende selvtillit. Denne negative spiralen kan bidra til såkalt sosial arv. 

Vi vet at drop out fra skole er overrepresentert i fattige familier, og at drop out er en av prediktorene for senere arbeidsledighet, uførhet og trygd. Og vi vet at jo flere på trygd, jo færre penger i statskassa til å utvikle gode barnehager, skoler og helsetjenester.

Hva så?

Så hva kan vi gjøre? Vi trenger både strukturelle tiltak som kan bidra til å utjevne sosiale forskjeller, tiltak som styrker tilknytningen mellom barn og foreldre, og kompetanseheving blant de som jobber med barn, som førskolelærere, lærere og barnevernansatte. Kunnskap om psykisk helse og sammenheng med sosial ulikhet bør inn i utdanningsplanene, som blant annet presidenten i Psykologforeningen, Tor Levin Hofgaard, har tatt til orde for. Vi trenger også en egen lov som koordinerer og integrerer tjenester til barn på tvers av etater og sektorer, og uavhengig av foreldrenes økonomiske status.

Jeg vet ikke hvordan det gikk med alkisen i parken, men jeg har tenkt mye på han i det siste. Det vi lærte om Maslows behovspyramide på grunnfag, ble litt borte for meg i løpet av studiet. Nå er det tilbake. Og det kjennes viktig.