Jeg har jobbet som kommunepsykolog i 5 år. I denne perioden har jeg forsøkt å overbevise både meg selv og andre om at kommunepsykologer med kritisk blikk kikker vårt sykdomsproduserende samfunn i kortene. Vi er opptatt av systemarbeid, og vi driver ikke bare med individualterapi. Jeg har holdt mange foredrag hvor jeg snakker varmt om viktigheten av å ha psykologer på kommunalt nivå, og at vi har kompetanse langt utover å være sjelesørgere. Vi bør brukes aktivt i utviklingen av kommunale helseplaner, og det er dårlig ressursutnytting bare å hjelpe en og en familie.

Mangler kunnskap

Men de fleste kommunepsykologer driver fortsatt mest med terapi. Det er ikke så rart. De færreste kommunepsykologer er plassert på kommunekartet på en sånn måte at de får mulighet for å påvirke systemene. Dessuten, som Arne Holte i Folkehelseinstituttet hevder, så er kanskje ikke profesjonsstudiet i psykologi den egnede grunnutdannelsen for å bli folkehelse- og/eller samfunnspsykolog. Vi har rett og slett ikke den kunnskapen som skal til.

En av veilederne mine i samfunnspsykologi, Mona Nielsen, spurte meg om hva slags kunnskap jeg brukte i kommunejobben. Her er noen av punktene jeg skrev, utenom de kliniske oppgavene:

Folkehelseteori, Bronfenbrenner, organisasjonsteori, statsvitenskap og forvaltningssystemer, beslutningsteori, kommuneoppbygging og beslutningslinjer, rådmannens funksjon, stab og det politiske nivået, kommuneøkonomi, foredrags- og formidlingsteknikk, møter og møteledelse, veiledning av andre yrkesgrupper, tverrfaglig samarbeid, helseplanutvikling, tjenesteutvikling, prosjektarbeid og prosjektimplementering, juss, kritisk psykologi, etisk refleksjon/moralfilosofi og retorikk.

Utenfor terapirommet

Jeg har på ingen måte alt dette under huden, men det har vært nødvendig for meg å utvide kunnskapen min for å være den kommunale aktøren som jeg har erfart at det er behov for. Det meste på lista er ikke en del av grunnutdanningen min. Jeg mener allikevel at det jeg lærte på profesjonsstudiet av grunnleggende akademiske vurderingsferdigheter, normalpsykologi, patologi, terapi og vitenskapsteori, er den viktigste faglige ballasten i min yrkesutøvelse.

Men den kommunale rollen krever altså annen kunnskap i tillegg. Vi lærte kanskje litt om samfunnspsykologi på UiO, men ingenting om hvordan vi kunne bruke kunnskapen. Vi trente ikke på andre roller enn terapeutrollen. Vi snakket lite om hvordan man kunne bruke psykologien utenfor terapirommet eller i forskning.

Jeg vet derimot at hvis du hadde spurt en master i psykologi med fordypning samfunnspsykologi om temaene ovenfor virket kjente, så hadde han nikket gjenkjennende til mye av det. Gjelder dette andre utdannelser også?

Dilemma

Jeg tror vi står i følgende dilemma: På den ene siden både ønsker vi og er trent opp til å være terapeuter.  De fleste av oss ble kanskje psykologer nettopp fordi det å hjelpe individer som strever er tilfredsstillende og utfordrende. I tillegg spesifiserer samhandlingsreformen og den nye helse- og omsorgsloven at mer av behandlingen skal foregå i kommunen, så det å drive terapeutisk arbeid er både ønskelig og nødvendig.

På den annen side er det bred politisk enighet om at vi må ”venstreforskyve” tjenestetilbudene; samfunnet har behov for at vi jobber mer med forebygging og folkehelse, mindre med brannslukking og behandling. I spesialisthelsetjenestene er det mange søkere på få jobber, og det opprettes stadig flere kommunale stillinger. Samtidig har vi altså for lite kompetanse på hvordan å være en tverretatlig aktør med fokus på folkehelsearbeid.

Andre profesjoner like gode?

Så hva gjør vi: Skal vi fortsette å være terapeuter i kommunen og overlate folkehelsearbeidet til andre profesjoner? Skal vi jobbe for å endre profesjonsutdannelsen så vi bedre imøtekommer samfunnets behov, slik at nyutdannede psykologer er kompetente til å søke kommunestillingene, eller må den kunnskapen tilegnes i videreutdanningen?  

Noen svar på dette kunne hjulpet kommunene med hvordan de best skal få utbytte av de 100 millioner psykologkronene.