Et brev som bør deles

For et par uker siden ble jeg minnet på hvor rause mennesker kan være, selv når de har det vondt. Blogginnlegget Sinte brukere, matte hjelpere ble møtt med undring, støtte og respekt. Mange skjønte hvor viktig jeg synes det er at hjelpere og brukere av helsevesenet snakker sammen. Jeg er svært glad for den konstruktive dialogen som fulgte i etterkant. 

Jeg fikk et brev fra en som jeg har fått lov til å dele.

«… Jeg kjenner meg veldig igjen i, og er opptatt av det du tematiserer i innlegget - både sett fra et bruker- og et fagperspektiv. Jeg er selv både bruker og hjelper.

Familien min fikk ingen hjelp til å bearbeide min mors selvmord. Vi ble sendt hjem alene et par timer etter vi hadde funnet henne død. Jeg var helt desperat etter at noen skulle hjelpe oss gjennom disse timene og ukene, men slik ble det ikke. Å måtte håndtere et slikt traume alene gjorde at årene som fulgte ble ganske tunge. Jeg vil si at jeg fortsatt sliter med forlenget/komplisert sorg over mamma. Lenge var jeg svært sint og bitter uten å vite hvor jeg skulle kanalisere all denne sorgen og smerten. Muligens er det nok slik de du henvendte deg til føler det. Samtidig unnskylder det ikke at man går til angrep og omtaler alle hjelpere og helsevesenet som sådan, slik du beskriver i innlegget ditt. 

Gå til blogginnlegget: Sinte brukere, matte hjelpere

Grunnen til at jeg ville skrive til deg var fordi jeg selv har jobbet ganske systematisk med disse tankene i mange år. Hvorfor så ingen oss da alt raste sammen? Var ikke mamma verdt det? Hva med meg? Hvis ingen bryr seg når det verste har skjedd - hva da neste gang jeg trenger hjelp? Dette er vonde spørsmål å bale med når man er ung. Jeg var bitter for dette lenge og raste mot alt og alle som ikke hadde hjulpet oss, før jeg etter hvert forstod at det var en person som kunne endre på dette. Meg. 

Jeg kan fortsatt kjenne en sårhet over å ha blitt sviktet når jeg trengte hjelp. Men jeg er veldig bevisst på at man har et eget ansvar for å komme seg videre, og at noen dessverre går inn i en offerrolle som de ikke kommer ut av. Disse «ofrene» tror jeg vi ser en del av i sosiale medier, og jeg har fulgt flere av debattene med en flau smak i munnen. For det er jo også, som du skriver, så mye flott som skjer i helsevesenet vårt. Jeg har jobbet veldig bevisst med at denne erfaringen ikke skal gjøre meg bitter. Jeg skal heller prøve å bruke min erfaring til noe nyttig. Det føles veldig bra…...»

Jeg tror du skriver om noe mange kjenner igjen. Ikke å få hjelp når man trenger det som mest, er et svik som skjer for ofte. Jeg kjenner også igjen dilemmaer i hjelperrollen. Hvordan skal man fortelle en som har det forferdelig at man ikke kan endre det som har skjedd, bare på hvordan man selv håndterer hendelsen? Det kan bli oppfattet som at man skal tilgi og komme seg videre, og det verken kan eller bør man forvente. Å bli konfrontert med at man bør takle følelsene sine konstruktivt, kan gi assosiasjoner til at det er en «riktig» eller «bra» måte å føle på. Hvis man i tillegg til det vonde som har skjedd har opplevd krenkelser fra helsevesenet, er disse rådene vanskelig å svelge. Og jo mer krenket et menneske er, desto mer brutal oppleves kanskje hjelperen. Å høre: «Kanskje vi skal jobbe med å finne en måte for deg å leve med fortiden på som ikke ødelegger fremtiden for mye», kan fortolkes som «Skjerp deg!». Ord som «post-traumatisk vekst» kan oppleves som en fornærmelse. Fornærmelsen kan forsterke opplevelsen av at hjelpen ikke fungerer, og det gjør utgangspunktet for neste hjelperelasjonen enda dårligere. Hjelperen føler seg udugelig, brukeren føler seg hjelpeløs, og sannsynligheten for at mønsteret gjentar seg øker.

For å unngå negative spiraler må vi sørge for at systemene fanger opp de som strever så fort som mulig, og ikke skyve dette samfunnsansvaret over på enkeltmennesker. Vi må redusere opplevelsen av frustrasjon og svik fra hjelpeapparatet, for det vil minke sannsynligheten for uønskede sykdomsforløp. Når hjelpere lytter, må vi lytte etter hvilke erfaringer folk har om hva som var hjelpsomt, men også om hva som ikke var det. Vi må bidra til å skape håp og lyst til å fortsette å kjempe for et bedre liv. Vi må inkludere brukerne i dette arbeidet, og det er hjelpernes ansvar å legge til rette for det. 

Tusen takk for brevet, og for håpet du formidlet. 

Kommentarer

Et brev som bør deles

MANGE TAKK for at du lufter dette viktige temaet. Jeg skal svare grundig både på dette og på "sinte brukere og matte hjelpere" etterhvert, men først må jeg ta noen store omveier for å plukke med meg så mange sider ved dette som mulig.

Har du lest "Tenke, fort og langsomt"? Det burde være pensum i alle hjelpeyrker, i hvert fall kapitlene som handler om det Stephen Jay Gould kaller "en liten mann som hopper opp og ned i hodet".

I Erfaringsnettverket på Twitter la jeg ut noen fort, hoppende tanker. De limer jeg inn her. De langsomme tankene kommer når de kommer:


ERFARINGSNETTVERKET:
Her er en lenke til noe Heidi Tessand la ut på Twitter:

http://www.psykol.no/Fag-og-profe...essands-blogg/Et-brev-som-boer-deles

Jeg tviler ikke på hennes gode hensikter. Og jeg er glad for at hun setter ord på sine reaksjoner, for dette er et viktig tema. Og jeg gråt da jeg leste dette. Tårer av fremmedgjøring, tårer jeg aldri kunne gråte som barn. Tårer av ensomhet og avmakt og bunnløs fortvilelse over å ikke kjenne igjen mitt liv i hjelperes beskrivelse.

I blogginnlegget "Takk til en hjelper som hjalp" ...

http://ingridvaa.blogspot.no/2012/01/takk-til-en-hjelper-som-hjalp.html

... skrev jeg:

"Takk for logikk. Takk for at du tenkte selvstendig i stedet for blindt å følge ekspertisen. Takk for at du tilbød deg å være et objektivt vitne for meg da jeg trengte det, og takk for at du sa deg villig til å bekrefte at jeg var rasjonell, om det skulle være nødvendig.
Det var skremmende vondt å skrive det siste avsnittet, og det er vondt å lese det om igjen. Og det trigget den gamle ryggvondten min, den som viser at jeg har behov for å vende tilbake til angsten for hjelpeløshet og sårbarhet, til et barns visshet om at ingen beskytter meg, og det er ikke noe jeg kan gjøre for å beskytte meg selv.
Vissheten om at det er slemt og feil å beskytte meg selv, fordi De Som Bestemmer vet at De Som Bestemmer beskytter meg."

Jeg siterer fra brevet som Heidi Tessand siterer:

"Jeg kan fortsatt kjenne en sårhet over å ha blitt sviktet når jeg trengte hjelp. Men jeg er veldig bevisst på at man har et eget ansvar for å komme seg videre, og at noen dessverre går inn i en offerrolle som de ikke kommer ut av. Disse «ofrene» tror jeg vi ser en del av i sosiale medier, og jeg har fulgt flere av debattene med en flau smak i munnen. For det er jo også, som du skriver, så mye flott som skjer i helsevesenet vårt."

Er jeg et av disse "ofrene" i sosiale medier? Jeg har blogget om å bli skadet av psykisk helsevern da jeg ba om hjelp - ikke SVIKTET, men påført nye store skader på toppen av de jeg hadde fra før. Burde jeg samtidig ha understreket at jeg vet at det skjer mye flott i helsevesenet vårt?

Hovedfloken jeg ser i begge disse innleggene, og i det andre psykiske hjelpere har skrevet tidlgiere, er prestasjonsangst.

I mitt yrke som TV-tekster er kontakt med prestasjonsangsten en forutsetning for å kunne gjøre en habil jobb. Det er kanskje derfor jeg blir så ekstra flokete i hodet når mennesker i hjelpeyrker reagerer på kritikk ved å etterlyse ros.

Jeg hører stadig om dårlig teksting. Hvordan ville de som klager til meg reagere hvis jeg svarte at det også forekommer mye utmerket teksting på TV?

Det er ikke relevant. En klage er en klage, og den forholder jeg meg til.

Når jeg har gjort feil, er jeg glad for å få vite det, for da har jeg lært noe.

Ros er ros, og det forholder jeg meg også til, og det er jeg også svært glad for.

Men ville en oversetter reagerte på klager ved å etterlyse ros bli tatt alvorlig?




Dette var et knippe med løse tanker, og jeg ville sette stor pris på kommentarer og motforestillinger.

Et brev som bør deles

Hei!

Og takk for kommentaren din her og på andre sosiale medier. Flott at du liker at jeg skriver om dette, det setter jeg stor pris på. Beklager at jeg ikke har svart før nå.

Hovedpoenget jeg trekker ut fra din kommentar - si gjerne fra hvis jeg forstår deg feil - er at du tenker at det er uheldig at hjelpere etterlyser ros som svar på kritikk. Det er jeg enig i. Det høres forferdelig ut å være sviktet av hjelpeapparatet. Som hjelper har jeg følt meg hjelpeløs over alle som føler seg sviktet. Og alle, både de som trenger hjelp og de som prøver å hjelpe, har behov for ros for jobben de prøver å gjøre, selv om man selvsagt ikke kan forvente ros av de som føler seg tråkka på.

Som jeg har understreket flere ganger: det er ikke hjelperne som er hovedpersonene her. Jeg synes allikevel brevet jeg fikk illustrerte mye av det man som hjelper kan oppleve, men har sett på sosiale medier at noen reagerer på måten hun beskriver "offerrollen" på. Det er forståelig.

Når det gjelder det du skriver om prestasjonsangst, tror jeg mange hjelpere kan kjenne seg igjen. Vi er opplært i en "flinkiskultur" på universitetene, og vi trener ikke så mye på å dumme oss ut. Selv har jeg jobbet mest med barn og unge og deres familier, så for min egen del forsvant prestasjonsangsten raskt. Barn og ungdom er så rause hva gjelder kløning, prøving og feiling i samtalene, så sammen finner vi som regel ut av det.

Tusen takk for innspillet ditt, du fremstår som en engasjert og varm person som har mye å bidra med, så håper du fortsetter å skrive det du tenker.

Hilsen Heidi

Emneord: brukere , kommunikasjon

Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.