Det er vanskelig fordi jeg prinsipielt er imot kirkeasyl. Hvorfor skal folk som oppholder seg i en kirke ha andre rettigheter enn andre mennesker? Vanskelig fordi jeg ikke vet om jeg synes at det er galt av foreldrene å utsette barna for belastningen det er å leve med avslag på avslag, uten å dra tilbake. For på den annen side, de er overbevist om at de kommer til å bli drept i hjemlandet, og det kan være sant. Er ikke det et uløselig dilemma for foreldre?

Moralsk rett

Barnekonvensjonen sier tydelig at hensynet til barna må gå foran innvandringspolitiske hensyn, men hva hvis dette misbrukes? Og hva når myndighetene ikke klarer å effektuere tiltakene som blir bestemt, tiden går, og plutselig har barna bodd her i hele sitt liv? Hva da? Skal de allikevel sendes tilbake til et land de ikke har noe forhold til, med foreldre som er livredde for hva som vil skje når de kommer hjem, og som antakelig vil overføre den frykten på barna sine?

Har ikke vi voksne, moralsk sett, en plikt til å passe på barn vi treffer som har det vondt?

Opphold og snowboard

I møte med enkeltmennesker blir jeg usikker på hvilke prinsipper jeg egentlig har, og store, brune øyne forfølger meg i stedet. Jenta på 12 har de største øynene. Og de tristeste. De går liksom ned på hver side, og blir fort våte, særlig når hun snakker om hvordan hun beskytter søsteren sin. Lillesøster på 8 har de gladeste øynene, skøyeraktige, de var det i alle fall før, for et halvt år siden, da hun fortsatt hadde et lite håp om å få bo her. Jeg husker at jeg spurte henne hva det morsomste hun visste var. Hun svarte at når hun skulle tulle med familien sin, så laget hun et brev, skrev ”dere har fått opphold” på arket, brettet det, la det i postkassen, og sa til foreldrene at de hadde fått post.

Foreldrene pleide å le av dette, forteller hun, men nå har de ikke ledd på lenge. Jeg kjente klumpen i magen. Tenkte på hva mine egne barn ville svart hvis jeg hadde spurt dem om hva det morsomste de visste var. Snowboard? Lego?

Tregt blikk

Hvordan skal man trøste en 15-åring når pappa vandrer hvileløst rundt på gulvet, så tynn han har blitt, mamma også, når man ikke tør å la henne gå på do om natten i frykt for at noen skal ta henne? Jeg ser at sorgen til faren er bunnløs, er ikke i stand til å forestille meg hans dilemma. Jeg, en norsk kvinne, med til sammenligning rettigheter herfra til evigheten, mine barn, utrygge på framtiden, redd for at jeg skal bli borte? Utenkelig. Det gjør fysisk vondt å se på han. Han svarer så sakte, flyttet blikket så tregt. Hører han meg?

De har bodd her i 7 år. Den yngste kjenner ikke hjemlandet. ”Jeg er norsk og leker jo så fint med vennene mine, hva synes du jeg skal gjøre for å få lov til å bli her? Kan du hjelpe oss med det, Heidi? Vær så snill?”

Feil retning

Jeg har ingen svar. Jeg ser at de utvikler seg i feil retning. De var glade, redde, triste, sinte, nysgjerrige, varme, skvetne, utålmodige, vanlige barn. Nå er de slappe, lavmælte, flate, trege, stille, altfor rolige. Selvfølgelig har vi sørget for tverretatlig oppfølging for hele familien, men det oppleves umulig å få til hjelp som hjelper så lenge belastningen de lever under er konstant.

Det går ikke bra med dem, og jeg spør meg selv: Hva slags barndom er dette? Og hva i all verden skal jeg gjøre nå?