Tanken hadde jo streifet meg tidligere, men det fikk meg likevel til å erkjenne at dette faktisk skjer i Norge. En ganske ubehagelig og skremmende erkjennelse faktisk. Arbeidsgivere som sitter og selekterer arbeidssøknadene på bakgrunn av navnet på søkeren (navnet som i denne sammenhengen representerer en kulturell og etnisk bakgrunn), og at dette forekommer i et demokratisk samfunn hvor alle i prinsippet skal ha like muligheter.

Sterk dokumentasjon

Ubehaget kom opp igjen for ikke mange ukene siden da forskere fra ISF offentliggjorde en rapport som stadfestet hva mange tidligere har trodd men ikke hatt noen dokumentasjon for; Mahads erfaringer er ikke unike. Det er mye vanskeligere for personer med et «ikke-norsk-navn» å få jobb. Faktisk blir sjansen for å bli innkalt til jobbintervju redusert med 25 prosent dersom du ikke har et norsk-klingende navn. Dette selv med helt like kvalifikasjoner.

Tonje Holt.

Jeg tenkte på Mahad. Mest fordi nyhetene om rapporten fikk meg til å huske på han, men også fordi det opprørte meg. Hvordan er det for Mahad å leve i et samfunn hvor han, ikke på bakgrunn av noe han har gjort, ment, tenkt eller utropt, men rett og slett på bakgrunn av etnisitet, blir grovt forskjellsbehandlet?

Mestring og mening

Som psykologer vet vi hva det har å si for psykisk helse å være i en jobb. Det gir mestring, tilhørighet, mening, ideer og viktige rutiner i hverdagen. I tillegg gir det tilfang på sosialt samhold samt en opplevelse av å være del av noe. Jeg forestiller meg omfanget av forskernes funn: Hva om arbeidsgiverne ikke er de eneste i samfunnslivet som diskriminerer personer med utenlandske navn?

Kan man trekke ut fra ISF-rapporten at det skjuler seg liknende diskriminerende holdninger hos for eksempel långivere, forsikringsnæringen og helsetjenester? Og hva med den private sfæren der det er mindre transparens og beskyttende regelverk, for eksempel blant utleiere. Kanskje er tilgangen til samfunnets goder og mulighetene for å delta i samfunnet generelt redusert med et ikke-etnisk-norsk navn?

Alle, uansett kultur og etnisk bakgrunn, trenger annerkjennelse og aksept som menneske. Vi trenger å vite at vi lever i et samfunn hvor dette innfris; det gjør noe med vår grunnleggende trygghet som menneske.

Plumbodebatt

Å vite at man har vanskeligere for å få jobb kun på bakgrunn av at man har en annen etnisk bakgrunn enn norsk kan resultere i en opplevelse av ikke å være ønsket; å være annenrangs. For mange som allerede lever i en tøff situasjon (mange med vonde opplevelser bak seg) blir dette en ekstra belastning som trer inn i eksiltilværelsens utfordringer.

Jeg skulle ønske jeg en gang kunne snakket med Mahad for å høre hvordan det går med ham; hvordan det er å vite at det eksisterer negative holdninger og stigmaer knyttet til hans etniske bakgrunn. Jeg forestiller meg at det også er tusenvis av andre som har lignende erfaringer som Mahad. En offentlig debatt om hverdagsrasisme hadde vi etter Plumbo-skandalen tidligere i år.

ISFs rapport dokumenterer at hverdagsrasismen er satt i system; den dokumenterer at det eksisterer grov diskriminering i vårt samfunn. Rapporten og dens konsekvenser fortjener mer offentlig fokus. Det er/ representerer noe langt mer enn vi kan finne oss i.

Tonje Holt er psykolog og doktorgradsstipendiat ved Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress, NKVTS og styremedlem i Foreningen for interkulturell psykologi FIP. Styremedlemmene i FIP vil på omgang blogge under denne vignetten.