På fagtorget i Sarpsborg som jeg fortalte om for et par bloggtekster siden var jeg også på en workshop med Voksne for Barn . Workshopen het ´Drømmeskolen@ som er et helsefremmende program for ungdomsskolen og videregående skole. Programmet fokuserer på elevens tilhørighet, delaktighet og motivasjon. Med seg hadde Voksne for Barn to ungdommer, Sivert og Nora som går i 10 klasse på Nordseter ungdomsskole der de er elevmentorer, som en del av at skolens satsing på Drømmeskolen (tidligere STEP). Det betyr at de skal være et godt forbilde og hjelpe og støtte sine medelever slik at de lettere finner seg tilrette. Tanken er at ungdom kjenner selv hva som gjelder for dem, og hva de ønsker mer av i skolemiljøet. Det er imponerende å høre hvordan Nora Nesbakken og Sivert Berge engasjerer seg og gjør grep overfor medelever som de ser er alene, uten at dette kjennes ubehagelig for den enkelte. De er utrolig reflekterte om sin egen rolle og hvordan de kan gjøre en forskjell. Jeg spør dem hvorfor de har blitt elevmentorer og da sier de at de ønsker å være til hjelp og at menneskene rundt dem skal ha det bra. Sivert forteller at når han har denne rollen som elevmentor, så er det mer greit at han bryr seg. Det er oppgaven hans, og det gjør det enklere å ta kontakt med de han ser trenger det. For noen flotte ungdom!

Nora Nesbakken og Sivert Berge.

Drømmeskolen inngår i Psykisk helse i skolen som består av seks skoleprogrammer som er forebyggende og mestringsorienterte. Programmene gir barn og ungdom kunnskap om psykisk helse, hvordan være venn for en som sliter og kunnskap om det lokale hjelpeapparatet. Disse programmene er godt forankret hos flere direktorater og brukerorganisasjoner. I tillegg finnes det en rekke andre programmer som er beskrevet i rapporten Forebyggende innsatser i skolen. Vi har ART, PALS, LP-modellen og en rekke andre programmer. I rapporten er programmene evaluert og alle viser seg å gi gode resultater. Og det er litt av problemet.

Det blir så mange bokstaver og programmer. Hvilke skal skolene velge å satse på? Hvis de satser på noen i det hele tatt? Og om de gjør det, så er implementering og gjennomføring en kjempeutfordring. Ved bytte av personale og ikke minst ledelse, skiftes fokus i takt med nye personer, nye krav fra myndighetene og ikke minst skolens økonomiske situasjon. I tillegg er det områder som omhandler psykiske helse som kanskje ingen av programmene tar for seg. Etter fokuset på seksuelle overgrep i media den siste tiden har vi blitt mer opptatt av hvordan vi skal oppdage de barna som utsettes for dette. Vi vet at det er mer vanlig enn man tror og at det er vanskelig å identifisere de familiene der det skjer. Vi vet at barn sjelden forteller om overgrepene selv, og av senvirkningene kan bli store. Informasjon og opplysning i skole og barnehage til alle barn, synes som den beste muligheten vi har for at de utsatte barna skal fortelle om det til en voksen. Hvorfor satser vi ikke på å forebygge overgrep, men bruker heller enorme ressurser på å reparere skadene når overgrepene har pågått i så altfor lang tid.

Bør vi sette psykisk helse på timeplanen, like naturlig som matte, norsk og engelsk? Ikke som programmer som innføres i perioder, når økonomien tilsier det og så lenge man er inne i en satsningsperiode eller som prosjektarbeid. Jeg skulle ønske kunnskapsdepartementet tok initiativ til å se på dette mer helhetlig, slik at vi ikke har programmer som spriker i alle retninger og gjør det umulig for den enkelte skole å følge opp alt. Hvis forebygging av god psykisk helse skal få gjennomslag i barnehage og skole må det gjøres på en helhetlig måte slik at det ikke blir opp til hver enkelt skole hvordan man prioriterer. Forebygging er ikke noe vi blir ferdige med. Det starter nye barn på barnehagen og på skolen hvert år. Dette må være en kontinuerlig prosess. Selv om man lærer dagens barn å lese, betyr ikke det at de som kommer om tre år kan det! Vi slutter jo ikke med leseopplæringen fordi vi har holdt på med den noen år. Å sikre våre barn en god psykisk helse så tidlig som mulig i livet er noe alle tjener på.

Hva må til for at det skal skje?