I Norge er  psykolog  en beskyttet tittel og et lovregulert yrke for dem som har fått autorisasjon fra Helsedirektoratet til å hjelpe mennesker med psykiske lidelser. Helsedirektoratets autorisasjon gir en ferdig utdannet psykolog rett til å praktisere psykologi som et helsefag. Norske psykologer utreder, diagnostiserer og behandler på selvstendig grunnlag.

De fleste psykologer jobber på sykehus/distriktspsykiatrisk senter (DPS) eller i kommunehelsetjenesten, hvor det å utrede og behandle mennesker med psykiske lidelser, eller forebygge utvikling av psykiske lidelser, utgjør hele eller deler av arbeidet. Psykologer har også mulighet til å etablere egen praksis for å yte helsehjelp, med eller uten refusjon fra staten.

En psykolog har i tillegg bred kompetanse innen; normalpsykologisamfunnspsykologi, sosialpsykologi, nevropsykologi, helsepsykologi og utviklingspsykologi, som er etterspurt også utenfor helsevesenet. Psykologer jobber innenfor forskning, forebygging og folkehelse, undervisning, organisasjoner, skole, sosialsektor og konsulentvirksomhet.

Psykologprofesjonen er underlagt Lov om helsepersonell.

Profesjonsmodellen

Den norske profesjonsmodellen hviler på solide historiske tradisjoner, hvor Psykologloven og Bouldermodellen regnes for å være grunnsteinene.

Psykologloven ble vedtatt av Stortinget i 1973. Loven hjemlet en autorisasjonsordning som ga psykologer rett til «å ta syke i kur». Hensikten med psykologloven var å beskytte brukere av psykologtjenester, og sikre at psykologers kompetanse var basert på omfattende universitetsutdanning og veiledet praksis innenfor psykologi, samt at det krevdes hederlig vandel. Loven innførte en offentlig godkjenningsordning for psykologer.  Helsepersonelloven , som trådte i kraft i 2001, gjorde psykologer til autorisert helsepersonell.

Psykologloven pekte mot en annet landemerke i profesjonsutviklingen: Standard for norsk psykologisk embetseksamen. Standarden bygger på prinsippene om integrasjon av vitenskap og praksis i utdanningen – den såkalte «scientist-practitioner-modellen» – (Bouldermodellen). Det legger til rette for at den som blir autorisert som psykolog, også skal ha tilegnet seg et sett grunnleggende kliniske ferdigheter som det ikke er mulig å lese seg til eller lære seg i en forelesningssal. Denne modellen danner grunnlaget for det som i dag kalles profesjonsstudiet.

Psykologforeningen mener at et utdanningsløp med integrert praksis er best egnet til å gjøre kandidater egnet til den norske psykologrollen.

Profesjonsstudiet

Psykologi er et fag som forvaltes av mange. Profesjonsstudiet skiller seg fra andre retninger innenfor psykologien ved å være det eneste norske studiet som gir rett til autorisasjon som psykolog og som gir adgang til å drive med pasientbehandling.

I Norge er psykologstudiet en seksårig profesjonsutdanning med integrert klinisk praksis. Opptak til profesjonsstudiet kan skje direkte fra videregående skole. Psykologutdanning i Norge tilbys ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Norsk psykologutdanning er en generalistutdanning. Utdanningen kombinerer omfattende vitenskapelige studier med opplæring. Profesjonsstudiet krever praksisplasser i helsevesenet, både innen spesialisthelsetjenesten, primærhelsetjenesten og spesialdisipliner som nevropsykologi.

Hensikten med profesjonsstudiet i psykologi er først og fremst å gi en forståelse av såvel normal utvikling og fungering som av psykiske lidelser og avvikende atferd. Studiet skal gi forståelse og trening som gjør psykologer i stand til klinisk virksomhet. Det vil si profesjonelt psykologisk arbeid for mennesker med psykiske problemer.

Etter gjennomført profesjonsutdanning kan den enkelte umiddelbart søke og få autorisasjon. Psykologen er med dette kvalifisert til selvstendig diagnostisering og behandling av psykiske lidelser i alle deler av helsevesenet. Dette gjelder fra første dag, og uten at det stilles krav til spesialisering eller annen veiledet praksis etter avlagt eksamen.

Psykologer kan i tillegg spesialisere seg i ett eller flere fagområder, og blir da psykologspesialist.  Spesialistutdanningen  tar minimum fem år og tilbys av Norsk psykologforening. Det stilles krav til både praksis, veiledning, kurs og skriftlig arbeid i form av en spesialistoppgave. Slik spesialisering gir psykologer ytterligere spisskompetanse til arbeid i ulike sektorer, hvor de kan påta seg større faglig ansvar og lederansvar. Spesialistutdanningen er en offentlig anerkjent kompetanse blant annet omtalt i forskrifter.

Psykologforeningen mener at Norge bør ha en profesjonsutdanning som reflekterer kravene i den norske psykologrollen og samfunnets behov. Den bør være dimensjonert til å utdanne nok psykologer til å svare på arbeidsmarkedets behov uten å medføre overtallighet, da sistnevnte vil være uhensiktsmessig bruk av samfunnets utdanningsressurser.

Profesjonsstudiet gir også grunnlag for å ta doktorgrad i psykologi (Ph.D.). Se mer om psykologutdanning på  utdanning.no .  

Autorisasjonsordningen

Autorisasjon skal ivareta pasienters sikkerhet ved å sikre at helsepersonell har de nødvendige kvalifikasjoner for selvstendig utøvelse av yrket. Psykologen skal kunne utrede, diagnostisere og behandle pasienter i alle deler av det norske helsevesenet. Dette gjelder fra første dag uten krav til spesialisering eller veiledning. Å være autorisert innebærer også at man har spesielle plikter og ansvar som er lovregulert, som for eksempel taushetsplikt og plikt til å føre journal. 

Ordningen med autorisasjon har hjemmel i  Helsepersonelloven , som trådte i kraft i 2001. Autorisasjon gis til søkere som har bestått utdanning som psykolog. Vilkårene for autorisasjon fremgår av helsepersonelloven § 48.

Autorisasjon innebærer også etterprøvbarhet fra Helsetilsynet. Det betyr at hvis autorisert helsepersonell begår pliktbrudd, kan det reageres på dette med tilbakekall av autorisasjon hvis vedkommende finnes uskikket. Dette kommer i tillegg til eventuelle reaksjoner fra arbeidsgiver. På denne måten kan det offentlige gjennom tilsyn med helsetjenesten sikre at personell som utsetter pasienters liv eller helse for risiko fratas muligheten til å fortsette sin risikofylte virksomhet, slik at kvalitet og sikkerhet for pasientene opprettholdes.

Psykologforeningen mener at autorisasjonsordningen er sterkt bidragsytende til å sikre kvaliteten i helsetjenestene befolkningen mottar. Det er også en styrke at samfunnet kan dra nytte av psykologer til helsehjelp direkte etter endt studium.

Lisens er godkjenning til å praktisere som psykolog under veiledning for å oppnå autorisasjon. En lisens kan være begrenset i tid, til sted, til bestemte oppgaver mv., og kan bare gis etter en konkret vurdering der det er godtgjort at lisensinnehaveren kan utøve yrket forsvarlig under veiledning. Typisk vil ordningen med lisens bli brukt overfor søkere som har gjennomført utdanning i utlandet og må gjennomføre en periode med klinisk praksis for å ha rett til autorisasjon som psykolog.

Søknad om godkjenning (autorisasjon og lisens) behandles av  Helsedirektoratet.

Psykologforeningen mener at lisensordningen bør fungere slik at den enkelte kandidat får vurdert hvilke mangler de har i sine kvalifikasjoner opp mot den norske psykologrollen. Deretter bør lisensperioden inneholde praksis og teori som dekker disse manglene. Lisensperioden inneholder krav til veiledning fra psykologspesialist. Vedkommende spesialist bør utferdige en sluttattest for tilstrekkelig kompetanse. Kompetansesikring av psykologer på lisens bør være en pålagt oppgave for arbeidsgivere med medfølgende godtgjørelse for ansvarlig spesialist.

Beskyttet tittel

Den som skal kunne bruke psykologtittel, må være autorisert eller ha lisens som psykolog, jf  helsepersonelloven § 74 . Det innebærer at ingen kan kalle seg psykolog i Norge (eller gi inntrykk av at de er psykolog) uten å være autorisert av relevant myndighet. Dette gjelder også titler som inneholder ordet ”psykolog”, f.eks. idrettspsykolog eller organisasjonspsykolog.

Med få unntak er det bare helsepersonell som har beskyttede titler i Norge i dag. Det er hensynet til pasientene som gjør at helsepersonelltitler, som lege, sykepleier og psykolog er beskyttet. Det er helt avgjørende at det er tydelig hvem som har behandlingsrettigheter, plikter (som taushetsplikt), og etterprøvbarhet ved behandling.

I Norge har tittelen «psykolog» en spesiell betydning i samfunnet og helsevesenet, akkurat som «lege». Og akkurat som lege har folk et forhold til hva en psykolog er, og hva man kan forvente av en psykolog. Vi kan søke hjelp hos en psykolog vel vitende om at det er et strengt lovverk som regulerer en psykologs arbeid, plikter og etterprøvbarhet. På den måten gir tittelbeskyttelsen pasienten trygghet og en garanti for kompetanse.

Hvordan psykolog skiller seg fra psykiater, psykoterapeut og master i psykologi

En  psykiater  er en lege med videreutdanning i utredning og behandling av psykiske lidelser. Psykiatere har den fremste kompetansen på medikamentell behandling av psykiske lidelser.

Psykologer og psykiatere som tilbyr psykoterapeutisk behandling, er godkjent som helsepersonell av myndighetene og må utøve sin praksis i tråd med et omfattende lovverk. 

Noen som tilbyr hjelp med psykiske vansker kaller seg psykoterapeuter. I motsetning til i mange andre land er  psykoterapeut  ingen beskyttet tittel og psykoterapeuter har ingen formelle krav til kompetanse, de er heller ikke underlagt noe lovverk. 

Master i psykologi  er en teoretisk utdanning om psykologi som akademisk fag. Psykologvitere jobber i et bredt spekter som forskning, administrativt arbeid eller konsulent- og rådgivningsvirksomhet. Master i psykologi er ikke helsepersonell og kan ikke ta pasienter i behandling.

Masterutdanningen gir i likhet med psykologutdanningen grunnlag for å ta doktorgrad i psykologi (Ph.D.), som er en forskerutdanning.

Psykologutdanning i utlandet

I Norge er psykologutdanningen et profesjonsstudium over seks år, med integrert klinisk praksis. I utlandet er det store variasjoner fra land til land. Både med tanke på oppbygning, innhold, lengde og krav til praksis i løpet av studiet – men også hvilken rolle psykologen har i helsetjenesten i landet man tar utdanningen, som f.eks. krav til selvstendig og direkte pasientbehandling. Hvis utenlandsstudenter ikke er utdannet til samme rolle som norske psykologer, vil de ikke kunne møte forventningene og kravene pasienten og samfunnet har i Norge. Det finnes ingen psykologutdanninger i utlandet som er forhåndsgodkjente av Helsedirektoratet. 

Når Helsedirektoratet skal vurdere om en utdanning i utlandet kan godkjennes, gjør de en såkalt «jevngodhetsvurdering» opp mot den norske profesjonsutdanningen i psykologi. EØS direktivet kan også gi rett til å praktisere om man er utdannet til samme yrke. Det foretas en enkeltvurdering i hver sak og regelverket og grunnlaget for autorisasjon kan endre seg over tid. I tillegg er det slik at det er gjeldende regelverk og godkjenningspraksis på tidspunktet du er ferdig studert som gjelder, ikke da du begynte. Finansiering fra Lånekassen eller godkjenning fra NOKUT gir heller ingen garanti for at studiet kvalifiserer til autorisasjon.

Dermed er det opp til studenten selv å sette seg inn i og vurdere hvor likt studiet i utlandet er den norske profesjonsutdanningen, og hvor sannsynlig det er at den skal blir godkjent av norske myndigheter.

Psykologforeningen mener dette gjør situasjonen meget uoversiktlig for utenlandsstudenter. Det er et problem at man ikke kan vite om utdanningen blir godkjent når en kommer tilbake til Norge. Les mer om  Psykologforeningens politikk for utenlandsstudenter her .

Hvis utdanningen blir godkjent er det innenfor lovverket adgang til å kreve inntil tre års tilpasning på lisens før kandidaten kan oppnå endelig autorisasjon. Psykologforeningen mener at myndighetene i større grad må benytte denne adgangen. Det må stilles detaljerte krav som kompenserer for variasjoner i teori, praksis og ferdighetstrening. Dagens rutinemessige ordning med ett års lisens er sjelden tilstrekkelig som kompensasjon.

Det er utarbeidet retningslinjer for minimumskrav til innhold i den norske psykologutdanningen, som danner grunnlag for godkjenning hos Helsedirektoratet. Kravene finner du i  Forskrift om nasjonal retningslinje for psykologutdanning .

Se også  ANSAs nettsider  om psykologiutdanning i utlandet for mer informasjon.