Den urovekkende statistikken som danner bakteppet for dette vedtaket, sier at mer enn 150 000 barn og unge i Norge har nedsatt funksjonsevne som følge av psykiske vansker. Når vi samtidig vet at sosioøkonomisk status og derav sosial ulikhet er en av de store risikofaktorene ved barns psykiske helse, har Sentralstyret i Psykologforeningen vedtatt et overordnet mål om at all innsats knyttet til hovedsatsingen skal stimulere til utjevning av sosiale forskjeller. Og nettopp derfor er det i tillegg vedtatt en konkret og presist formulert handlingsplan for denne hovedsatsingen. Der er utjevning av sosiale forskjeller og inkluderende tiltak gjort til et fagpolitisk hovedanliggende – på fire arenaer (i prioritert rekkefølge): 1. Familie, 2. Barnehage, 3. Skole og 4. fritidsaktiviteter

Å forebygge psykiske problemer gjennom tidlig innsats er noe av det smarteste vi kan gjøre. James Heckman , amerikansk Nobelprisvinner i økonomi, har vist til en såkalt multiplikatoreffekt: Jo tidligere vi setter inn innsatsen, jo flere år får den på å virke. Dermed «forrenter» innsatsen seg, slik en snøball ruller seg større bare den får et første puff. Å satse på barn så tidlig som mulig virker sosialt utjevnende. En god barndom varer i generasjoner. Det samme kan dessverre en dårlig barndom gjøre.

Å skape et samfunn med strukturer og arenaer som motvirker at sårbarhet utvikler seg til problem- og risikoatferd er et ansvar både storsamfunn og psykologer som fagpersoner har. Det som da blir åpenbart er at hovedsvarene for å nå målet ligger utenfor helsevesenets domene alene. Men - psykologer bringer psykologfaglig kompetanse inn til en rekke tjenesteområder, ikke minst i tverrfaglig sammenheng.

Rammene i storsamfunnet har betydning for barns oppvekst, på samme måte som individuelle relasjoner og samspill har det. Når det gjelder hvilke rammer som fremmer god utvikling hos barn og unge, spiller Psykologforeningen hele tiden inn fagpolitiske synspunkter til politikere og styringsverk. Relasjonelle og samspillsmessige forhold kommer som bidrag i klinisk virksomhet og ikke minst i veiledning – til for eksempel foreldre, barnehagepersonell, lærere og fritidsledere. 

Vi vet i dag at barn som lever i relativ fattigdom, eller i familier med lav sosioøkonomisk status, er mest utsatt for å oppleve negative livshendelser og marginalisering.  Dårlig økonomi henger tett sammen med svak yrkestilknytning og andre former for utenforskap, som igjen henger sammen med risiko for uhelse.

Psykologforeningen ser derfor denne satsingen uavhengig av partipolitikk. Det er dessuten tverrpolitisk enighet i vårt land om at reduserte sosiale helseforskjeller er ett av tre nasjonale mål for folkehelsepolitikken.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet utga i 2017 oppvekstrapporten «Økte forskjeller – gjør det noe?». Der fremgår det at hvert 10. barn lever i relativ fattigdom i Norge i dag. Det betyr mer enn 100.000 barn, og dette tallet er tredoblet på de siste 14 år. «Det er ingen politisk uenighet om ideen om at barn bør ha en lik start på livet – eller at unges humankapital er viktig for samfunnet», heter det i rapporten.

De enkelte innsatsområder og faglige bidrag fra Psykologforeningen og foreningens medlemmer er beskrevet i artikkelen Hovedsatsningen 2016-2019: forebygging for barn og unge.

Her går det for eksempel frem at frem at Psykologforeningen går inn for gratis barnehager til lavinntektsgrupper, at alle barnehager og skoler må få lett tilgang til psykologer, og at psykologer rundt i kommunene skal kunne planlegge, iverksette og evaluere lokale forebyggingstiltak.

Håpet er å nå de som trenger det mest, både i og utenfor helsetjenestene, så tidlig som mulig, slik at effekten blir størst både for individ og samfunn.  Gjennom å arbeide på arenaer der hele befolkningen befinner seg, treffer man også dem som trenger det aller mest. Eksempelet her er barnehagen – en såkalt universell arena – der alle barn i Norge oppholder seg daglig – i mange år.