Åtte raske om Helge Holgersen

– Du kan gjøre alt etter boka, så blir det ikke bra likevel. Og noen ganger til og med verre. Uintendert selvsagt, men hva gjør vi?

Spørsmålet stilte han under Psykologikongressen 2013 der han stod i bresjen for et av symposiene som lokket til seg flest tilhørere. Med utgangspunkt i tittelen «Negative effekter av psykoterapi» tematiserte han forhold som gjør at pasienten i noen tilfeller blir regelrett dårligere av møtet med psykologen. Og da han oppdaget at han måtte flyttes til et av de største møterommene på grunn av den store interessen, ble han både overrasket og glad:

– Jeg synes det var flott at psykologer er så nysgjerrige på et såpass negativt ladet tema. Det tyder på at vi ønsker å bli bedre og opplever at vi har mer å gå på, sier han til psykologforeningen.no.

Les intervjuer med andre hedersgjester.

Slutter ikke å gjøre feil

Holgersen ønsker ikke å svartmale: Det er sterk forskningsstøtte for at psykoterapi gir betydningsfull og effektiv hjelp til mennesker med psykiske helseproblemer. Men samtidig er det dokumentert at en betydelig andel av pasientpopulasjonen (5-20 prosent) har negative effekter av behandling. Hvilke faktorer har betydning for et slikt negativt utkomme: Er det forhold ved terapeuten? Relasjonen……..?

Interessen for problematikken ble vekket da han leste en artikkel av Bruce Wampold , professor ved University of Wisconsin og forskningsleder ved Modum bad. Amerikaneren godtgjorde at effekten av terapi var den samme på 70-tallet som i dag, 40 år senere.

– Hvordan kan det ha seg at vi ikke er blitt bedre etter kunnskapsproduksjonen som har skjedd siden den gang, spurte Holgersen seg selv.

Han advarer mot klokkertroen på at erfaring og rutine nærmest på autopilot fører behandleren stadig nærmere et stadium av fullkommenhet i behandlingen. Han mener terapeuter har en tendens til å overvurdere hvor flinke de er. Etter å ha analysert forskningen på feltet, er han tilbøyelig til å tro at kurven sågar peker nedover.

– Uten systematisk feedback er det mer sannsynlig at du blir dårligere etter 40 år i terapeutstolen enn bedre. Vi slutter aldri å gjøre feil, men vi slutter å legge merke til dem, sier han og sier at han går svanger med en artikkel om tematikken.

For rigide?

Holgersen mener det er problematisk at noen terapeuter kan jobbe i årevis uten at noen har sett dem i kortene.

– Vi har fast jobb og god betaling, men har ennå ikke innført ferdighetskrav. Vi har jo ikke patent på samtaleterapi. Hvis vi er overbevist om at det vi gjør er så mye bedre enn det andre yrkesgrupper gjør, bør vi i det minste undersøke at det er tilfellet for egen del, mener han.

Han tror mange terapeuter kan være for rigide i sin oppfatning av hva som skal til for å hjelpe pasienten.
– Opplever vi at vi ikke lykkes, er det ikke uvanlig at vi bare pøser på med mer av det samme.

Han mener terapeuten må ha ambisjoner utover at terapien er «grei nok» og at det vedkommende gjør er «faglig forsvarlig».

– Pasienten blir ikke nødvendigvis bedre av «faglig forsvarlighet». Vi risikerer å miste pasienten oppi all regeltenkningen, mener han.

Systematisk feedback

Holgersen har ikke funnet støtte i forskning på at psykologer er gode til på selvstendig grunnlag å vurdere om pasienten er hjulpet. Men med systematisk feedback synker prosenten som opplever negative effekter. Selv er han i ferd med å prøve ut Klient- og resultatstyrt praksis (KOR).

Kanskje innebærer det nok et skjema, men Holgersen minner om at noen skjemaer faktisk har effekt, og ikke nødvendigvis er et uttrykk for unødvendig byråkratisering.

Han etterlyser indikatorer for om psykologer blir bedre og lærer av de feilene de gjør: Kan det for eksempel være nyttig å sammenlikne mellom klinikker eller landsdeler? Får vi det samme utfallet i Bergen som i Oslo, spør han.

– Hvorfor vegrer psykologer seg mot å bli tittet i kortene?
– Kanskje hegner vi om vår faglige autonomi. Kanskje har det med profesjonsinteresser å gjøre. Men hvis du først har en Norges dyreste utdannelser og attpåtil jobber på offentlig lønn, er vi nødt til å stille oss selv de ubehagelige spørsmålene: Om jobben vi gjør er god nok og hva vi kan gjøre bedre. Folk blir jo ikke bedre av bare å komme til oss, sier han.

Eget ansvar

– Hvem har ansvaret for at noe skal bli gjort?
– Når vi har en utdannelse som ”vitenskapelige praktikere”, og vi ser forskning som forteller oss at systematisk feedback kan gjøre en så stor forskjell, så har vi først og fremst ansvar selv som psykologer.

– Bør krav til systematisk feedback fra pasienten være en integrert del av krav om faglig forsvarlighet?
– Jeg tenker dette bør være ett av de krav vi stiller til oss selv om faglig forsvarlighet. Bruk av feedback instrumenter er dessuten faglig stimulerende, en får ny innsikt i både egne sterke og svake sider som terapeut og hjelper oss å utvikle oss. Så vi har stor egeninteresse av å bruke dette. Systemkrav har vi allerede nok av. Så om vi her kan komme helsebyråkratene i forkjøpet er det en stor fordel.

Psykologer markerer seg på et mangfold av arenaer, og i spalten Hedersgjest vil vi regelmessig  publisere intervjuer med gode fagfolk fra hele landet. Kjenner du noen som fortjener oppmerksomhet for stort eller smått, noe morsomt eller alvorlig som har allmenn interesse? Send tips til  per@psykologforeningen.no.