Rapporten bygger på 28 kvalitative intervjuer, og intervjuobjektene er samstemte i sin etterlysning av mer helhetlig styring av behandlingsapparatet. Pasienter blir skrevet ut uten at nærmeste behandlingsinstans vet om det, kommune og stat ”eier” hver sin del av behandlingssystemet og individuell plan blir lite brukt, lyder noen av eksemplene på hva respondentene mener svikter.

I kommunehelsetjenesten blir det etterlyst økt kompetanse om forløpet av psykiske lidelser, kompetanse som trolig vil virke tvangsforebyggende. Flere av intervjuobjektene sa det var viktig at de som jobbet nært brukernes hverdagsliv, legger merke til og følger opp begynnende forverring av symptomer.

Flere påpeker at det fins gode alternativer til tvang hvis nettverket av familie og venner raskt blir mobilisert og legevakten får raskt tilgang til sykdomserfaringer fra fastlege.

Nasjonal strategi

Det er etablert en nasjonal strategi for å redusere tvangsbruken i psykisk helsevern i Norge, og helseforetakene er blitt pålagt å utarbeide handlingsplaner på området Begrunnelsen er blant annet tilbakevendende kritikk fra brukere, pårørende og deres organisasjoner, anklager om rettighetsbrudd fra sentrale menneskerettighets-organer i FN samt statistikk som viser at den samlede tvangsbruken ikke har gått ned. Samtidig er det avdekket store geografiske variasjoner i bruk av tvang, både i antall tvangsinnleggelser og bruk av tvangsmidler.

Regjeringen nedsatte tidligere i år et utvalg som nå gjennomgår regelverket for tvangsbruk. Utvalget skal se nærmere på etiske, faglige og rettslige sider ved dagens regler og praksis for tvangsbruk i psykisk helsevern.