Prioriteringens kunst

Håkon Kongsrud Skard er president i psykologforeningen. Foto: Fartein Rudjord.

Alle psykologer jobber med å vekte og velge mellom ulike hensyn.  Likevel må vi bli tydeligere på våre faglige prioriteringer, til det beste både for samfunnet og profesjonen.

Prioritering er en sentral faglig oppgave, men kan også være vondt og vanskelig. Dette er sannsynligvis noe alle psykologer kan kjenne seg igjen i. Selv kan jeg huske hvor vanskelig det var i begynnelsen av mitt yrkesliv, når jeg ble satt i situasjoner hvor jeg måtte gi avslag på helsehjelp eller prioritere en pasient foran en annen. Prioritering er vanskelig fordi man må sette noen gode og viktige hensyn foran andre, og dermed også velge noe bort, være det seg ulike oppgaver i kommune, spesialisthelsetjeneste eller andre tjenester.

Politikk er også prioritering. De siste ukene har vi fått høre fra regjeringen at det må prioriteres hardere i tiden fremover. Vi må «stramme kraftig inn i statsbudsjettet» (VG, 18.08.22), «mye av det vi har i [Hurdals-]plattformen må enten vente og tas senere eller settes til siden» (Aftenposten, 27.08.22) sier Jonas Gahr Støre. Dette er kraftige signaler fra statsministeren.

Psykologforeningens oppgave i denne situasjonen er å jobbe for at psykisk helse ikke blir en salderingspost. Vi mener å ha godt belegg for at psykisk helse har blitt underprioritert i lengre tid og har også kalt dette «strukturell diskriminering» (Dagbladet, 09.10.21). Samtidig må vi erkjenne at myndighetene har ansvar for å prioritere og vise at vi også ønsker å bidra til denne samfunnsoppgaven.

Prioritering handler nemlig ikke bare om fordelingen av statsbudsjettet, men fordelingen av helsebudsjettet og fordeling av budsjett innen psykiske helsetjenester. Da gjelder det å begrunne hvilke oppgaver som må gjøres, samt hvilke oppgaver som har forrang. Her kan vi være tydeligere. Nettopp fordi det er en av oppgavene vi blir gitt tillit til i helsevesenet og en av årsakene til at myndighetene delfinansierer vårt studium og gir oss autorisasjon.
Jeg mener oppriktig at våre medlemmer utøver prioriteringens kunst hver dag, men vi sier lite eksplisitt om dette. Dette kan delvis skyldes kompleksiteten i faget vårt, men det kan også skyldes at vi viker unna de uenighetene som potensielt er knyttet til temaet.

Det er nyttig å da ha med i betraktningen at noen av problemene som rapporteres om i tjenestene, også skyldes manglende prioritering. Innen psykisk helsevern kan dette gi seg utslag i at man har like stort fokus på å få ned avslagsprosent som ventetid og at alle kvalitetsindikatorer er like viktige. Samhandling skal prioriteres uten å glemme oppfølging av pårørende. Ansatte blir satt til å løse de samme oppgavene uavhengig av grunnkompetanse. Resultatet blir en tjeneste i strekk med overarbeidede ansatte og uklare oppgaver. Det samme gjør seg gjeldende i kommunene; skal noen få psykologårsverk brukes til forebygging og folkehelse- eller skal de ivareta kliniske oppgaver til pasienter som ikke har tilbud i spesialisthelsetjenesten? Jeg kunne fortsatt med eksempler fra alle de andre arbeidsfeltene hvor våre medlemmer bidrar, men poenget er det samme.

Vi ser allerede overordnede prosesser som kan ha stor innvirkning på vår hverdag, hvor fagkunnskap er nødvendige betraktninger inn i prosessene. Helsepersonellkommisjonen har fått i oppgave å se på hvordan helsepersonell utdannes og benyttes i lys av den kommende eldrebølgen- hvordan skal oppgavene løses med færre hender? Sykehusutvalget skal se på hvordan helsetjenestene styres og finansieres for å gi god ressursutnyttelse. Tillitsreformen skal se på hvordan fagkompetanse kan gis større autonomi og mer tid til kjerneoppgaver uten å fjerne myndighetenes mulighet til kontroll og etterprøvbarhet. For å nevne noe. Vi er nødt til å ta eierskap til disse spørsmålene, ellers frykter jeg at andre fatter beslutninger på våre vegne, uten å besitte fagkunnskapen på vårt fagfelt.

Dette vil innebære å benytte et kritisk blikk, både på oss selv og på andre. Hvilke oppgaver er det kun vi som kan gjøre, hvilke oppgaver er det andre i tjenesten kan gjøre? Hvilke oppgaver kan andre gjøre med veiledning fra oss? Hvilke faglige føringer er de mest vesentlige og hvilke er gode, men mindre viktige, intensjoner? Hvilke tjenester bør gis i spesialisthelsetjenesten, hvilke bør gis i primærhelsetjenesten og hvilke bør gis i det private, av arbeidsgiver eller ikke i det hele tatt?

En konkret tilnærming til prioritering finnes i kampanjen «Gjør kloke valg», støttet av flere profesjonsforeninger for helsepersonell internasjonalt. Hensikten er å redusere overbehandling og overdiagnostikk i helsevesenet. Det er enklere å lage anbefalinger knyttet til dette innen somatisk helse enn i vårt fagfelt, hvor underdimensjonering og underbehandling fremdeles er en aktuell problemstilling. Men jeg mener likevel vi er tjent med å tenke i de baner kampanjen legger opp til. En tydeligere holdning til hva som er unødvendige oppgaver vil også innebære en tydeligere holdning til hva som er nødvendige oppgaver. Noe som igjen vil gjøre det lettere for oss å påpeke når disse oppgavene ikke blir ivaretatt nasjonalt og lokalt.

Hvis vi skal ta en slik diskusjon blir det helt nødvendig å involvere medlemmene for å gi en god faglig forankring til arbeidet. Psykologforeningen er den eneste naturlige arenaen for en slik diskusjon. Det kan være krevende og innebære vanskelige og muligens motsetningsfulle diskusjoner både internt og eksternt, men vi er utvilsomt bedre tjent med å ta tak i disse spørsmålene selv. Hvis ikke overlater vi dem til andre. Vi er nødt til å prioritere for å kunne kreve at psykisk helse prioriteres. Det er å ta ansvar for våre medlemmer, for faget og for samfunnet.

Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.