Onsdag 3. september ble 32-åringen fra Trondheim, den yngste prismottakeren noensinne, feiret under Psykologikongressen i Oslo. Med boka De uberørbare har hun maktet å trenge igjennom både de epidemiologiske statistikkene, virusbildene og beskrivelsene av massive smittevernsprosedyrer som dominerte pressedekningen da Ebola matet avisoverskriftene i 2014.

Ensidig formidling

− Lenge var formidlingen preget av et forskerperspektiv. Jeg ville løfte fram menneskeskjebnene, historiene til enkeltindividene jeg møtte, sier Ane til psykologforeningen.no.

Hun var feltarbeider for Leger uten grenser både i Liberia og Sierra Leone under det verste Ebola-utbruddet verden hadde vært vitne til. Vi husker bildene av hjelpepersonell i romdraktliknende bekledning. Pårørende utenfor høye gjerder. Den smittede norske legen som kom hjem for fulle sirener høsten 2014.  Ane stod midt oppi det. Som psykolog i det som kunne fremstå som en reinspikka dødsleir.  Hun hadde ansvar for 32 lokale hjelpearbeidere i Liberias hovedstad Monrovia. Novise var hun ikke. Bak seg hadde hun blant annet et opphold i borgerkrigsherjede Sør-Sudan.

I boka veksler hun mellom enkelthistorier som evner å stake opp tårekanalene til selv de mest hardbarkede, og analyser og fakta som viser katastrofen og dens konsekvenser også på samfunnsnivå. Juryen for  Åse Gruda Skard-prisen  legger vekt både på hennes «gripende og begripelige» formidlingsevne og den gode jobben for å spre kunnskap om psykologers arbeidsmåte.

Og slikt gjør inntrykk, også utenfor Norges grenser: ”Hennes beskrivelser av psykologens og psykologiens verktøy når alt heter maktesløshet, vakte oppmerksomhet i de fremste internasjonale medier: CNN, BBC, og andre europeiske kanaler”, påpeker juryen.

I boka skildrer hun også sine egne tårer bak vernebrillene. Ikke minst små øyeblikk med utilsiktede brudd på alle smittevernsprosedyrer: Den lille foreldreløse jenta som plutselig legger hånden sin i Anes ubeskyttede. ”Jeg tenkte at nå som skaden er skjedd, skal jeg holde hånda hennes så lenge hun har lyst til det. Dersom jeg virkelig risikerte livet for dette øyeblikket, ville jeg det skulle vare så lenge som mulig”, skriver hun i boka.

Forlaget ringte

Noen av historiene ble trykket i The Guardian. Innlegget ble oversatt til 20 språk og ble i tillegg publisert i Dagbladet. Da fikk en norsk forlagsredaktør teft og ringte forfatteren med klar beskjed: Dette vil jeg gjerne lese mer om i en bok.

− Det er først gang jeg er blitt headhuntet til noe som helst, sier Ane.

Hun skrev i en rasende fart. Førsteutkastet forelå allerede til jul, og i april kom boka som sendte henne ut i lysløypa der norske journalister stod og ventet. Hun tenker boka har vært en god kvittering til dem som bidrar med penger til hjelpeorganisasjoner som Leger uten grenser.

− Så ser de at pengene går til noe fornuftig, sier hun.

Nå har interessen naturlig nok dabbet noe av. Og Ebola møter om forhåpentligvis ikke alt for lenge sin bane, i form av en vaksine der norske fagmiljøer med Folkehelseinstituttet i spissen, har bidratt tungt til den forventede suksessen.  Det er selvsagt en stor gladnyhet. Ane føler likevel på et sinne.

Hvorfor kom ikke vaksinen før?

− Vaksineutviklingen blir fremstilt som en relativt enkel affære. Hvorfor er ikke vaksinen kommet før nå. Vi har kjent til sykdommen siden 70-tallet? spør hun og berører dermed den skjeve innretningen på internasjonal innsats for å løse livstruende helseproblemer.

Hva gjør så en psykolog midt i gryta av død og sorg i et av verdens fattigste land?

”We keep this place human”, er svaret hun låner fra en av sine tidligere kolleger i felt.

Hun utdyper:

− Jeg opplever at psykologer med sin kunnskap kan være et viktig verdianker i en situasjon hvor det meste forståelig nok handler om å redde liv. Midt i stormen av livsnødvendige tekniske rutiner og kjappe avgjørelser vil det stadig være behov for å ivareta pasientrettigheter og et menneskelig perspektiv.

Blant annet var det viktig så langt råd var, å legge til rette for at lokalbefolkningen fikk holde sine dødsritualer i hevd. Det var ikke enkelt så lenge det innebar nærkontakt med avdøde, og dermed risiko for smittespredning. I noen tilfeller ble løsningen at pårørende fikk se bilder av sine kjære på en PC.

− Å legge til rette for mest mulig tillit til hjelpepersonell var et aktivum i arbeidet for at familier med smittede ikke skulle gå under jorden. Respekt for lokale skikker var derfor livsviktig, sier hun.

Går litt i stykker

Hun har ikke problemer med å anbefale fagfeller å gjøre det samme som hun har gjort, men sier man bør være klar over hva man går til.

− Det er mye trist å bære for et enkelt menneske. Man risikerer å gå litt i stykker, sier hun.

Hun var glad bokarbeidet ga henne anledning til å rekapitulere det hun hadde opplevd. Det har blitt mange timer i hengekøye med stivt blikk ut i tom luft, mens bildene fra Liberia rullet på autorepeat et sted bak pannebrasken.

Nå er hun imidlertid snart klar for et nytt oppdrag, denne gangen går turen til Donetsk i okkupert Ukraina der hun skal jobbe med veiledning.

Hun liker den faglige autonomien i felt. Det tette, lærerike fellesskapet med annet helsepersonell, og å jobbe med mennesker med et språk hun ikke forstår.

En gang lærte hun en kvinne som bare snakket arabisk, hvordan man kan takle panikkanfall ved hjelp av pusteøvelser. Ane satt foran og pustet til kvinnen falt inn i rytmen. Siden praktiserte kvinnen teknikken alene.

− Da skjønte jeg hvilket potensial psykologien har, ikke bare som kunnskap og teknikk formidlet gjennom talespråk, sier hun.