I hvert fall Ikke ved å begrense antall behandlingstimer og knytte spesifikke metoder til spesifikke diagnoser. 

Slik lød et tydelig budskap da Psykologforeningen inviterte til debattmøte om såkalte `pakkeforløp` på Litteraturhuset 7. desember.

Alt tyder på at det snart vil bli innført pakkeforløp innen psykisk helsevern. Helse og omsorgsdepartementet er i disse dager i ferd med å gi Helsedirektoratet i oppgave å utforme mandatet for forløpene.

Ideen om såkalte `pakkeforløp` er hentet fra somatikken, og som bakteppe bølger konturene av blandede danske erfaringer. 

Feil premisser

Psykoterapiforsker ved Universitet i Oslo Hanne Weie Oddli frykter at tenkningen som ligge til grunn for de planlagte pakkeforløpene bygger på feil premisser.

– Vi vet at mange mang behandlingsmetoder virker. Men forestillingen om at det er match mellom diagnose og metode må ikke ligge til grunn for pakkeforløp, for den stemmer ikke, sa hun og fremførte dermed kortversjonen av den mangefasetterte diskusjonen om hva det er ved psykoterapi som faktisk virker.

"

Pasienter forandrer seg med ulik hastighet. Derfor er det grenser for hvor mye vi kan standardisere antall timer vi bruker på hver pasient

"

Det samme poenget gjaldt tidsbruk:

– Pasienter forandrer seg med ulik hastighet. Derfor er det grenser for hvor mye vi kan standardisere antall timer vi bruker på hver pasient, påpekte Weie Oddli.

Fleksibilitet

At evidens skal ligge i bunnen for ethvert forløp, var det ingen strid om i panelet. Kjernespørsmålet var hvordan behandlingsapparatet skal klare å lage pakker som er fleksible nok til å ivareta individuelle variasjoner i mangfoldet av den enkelte pasientens livsutfordringer.

Et eksempel kom fra salen: Hvordan skal eksempelvis en pakke se ut for ruspasienter der motivasjon er største aktivum for et vellykket forløp?

Behovet for fleksibilitet ble også fremhevet av Adrian Lorentsson i Mental Helse Ungdom (MHU).

– Vi trenger pakker som ser forbi helse og forbi individet. Bolig- og familiesituasjon må også med, sa han til nikk fra forskerne og klinikerne i panelet.

Vel vitende om at han ikke er representativ for alle brukere, avviser ikke MHU-lederen tanken om behandlingsforløp i psykisk helse.

– Det psykiske helsefeltet er ikke så spesielt. Vi vet mye om hva som virker. Om behandlingen systematiseres, er det positivt, sa han. 

Effektmålinger

Også andre potensielle muligheter ved innføring av pakkeforløp fikk plass i debatten: For vil ikke den typen standardisering som pakkene innebærer, gi kjærkommen anledning til å spisse kompetansen og dermed øke effekten av behandlingsmetoder? Og vil ikke mer forpliktende behandlingsforløp generere mer ressurser for å unngå fristbrudd og for lange ventetider?

Bjarne Hansen, førsteamanuensis  ved Universitetet i Bergen og nasjonal prosjektleder for etablering av regionale OCD-team, etterspurte større grad av kontinuerlig evaluering av behandlingen som tilbys i psykisk helsevern.

– Vi må systematisere kunnskapen om effekten av hva vi driver med: Hvem kommer seg tilbake på skolebenken og i jobb etter at de har vært hos oss. Å innsamle og ta i bruk slike data må være en del av hvordan vi organiserer det behandlingsapparatet vi inngår i. Det er en lederoppgave å være orientert om hva som faktisk gir effekt, sa han.