Åtte raske om An-Magritt Aanonsen

Vi treffer henne på et leid kontor i ambassadestrøket bak Slottet i Oslo. Der tar hun hånd om en håndfull pasienter hver uke. Det terapeutiske arbeidet klemmes inn mellom oppgavene hun har som leder for Barnesakkyndig kommisjon, instansen som skal kvalitetssikre sakkyndigrapporter i barnevernssaker.  

− Et stort arbeid. Sakkyndigarbeid er blitt veldig utbredt, og saksmengden er voksende, sier 69-åringen som er inne i sin andre periode i vervet hun har innehatt siden kommisjonen ble operativ i 2010.

Det store gjennombruddet

An-Magritt har oppnådd æresmedlemsstatus først og fremst for å ha frontet foreningen i den kanskje mest ekspansive perioden noensinne for psykologprofesjonen. Det store gjennombruddet kom rundt tusenårsskiftet med psykisk helsevernloven. Loven ga psykologspesialister vedtaksmyndighet innen psykisk helsevern og sidestilte dem dermed med psykiaterne.

− Fram til da var vi ikke blitt verdsatt for hva vi faktisk gjorde i psykiske helsevern. Nå fikk vi endelig den statusen vi fortjente, hevder An-Magritt.

Profesjonsstudier var allerede et faktum ved fire av landets universiteter. Opptrappingsplanen manifesterte en politisk vilje til å bygge opp psykiske spesialisthelsetjenester over hele landet, og psykologer gjorde seg etter hvert stadig mer gjeldende.

Ingen hallelujarop

− Det var en viktig motivasjon å utfordre den rent medisinske tenkningen i spesialisthelsetjenestene. Psykologene med sin innsikt i normalpsykologi har forutsetninger for å ha et bredere blikk på pasientene. Så kan man selvsagt spørre seg i ettertid om hvor flinke vi har vært til stimulere til mer grunnleggende endringer på institusjonene. Og om normalpsykologien har fått den plassen vi tenkte at den skulle få, sier hun.

Med stillferdig stemme og avslepen Tyssedalsdialekt, fremstår An-Magritt som det motsatte av brautende. Og det ville være en overdrivelse å hevde at hallelujaropene stod i taket de gangene pressen banket på døren og ville ha psykologpresidentens syn på dette og hint. Men etter hvert som profesjonen i økende grad ønsket og fikk innflytelse, var det ingen bønn.  Profesjonen måtte tilpasse seg konsekvensene av å være i åpen dialog med samfunnet.
− Jeg er nok for innadvendt til å elske rampelyset. Men jeg innså at det fulgte med som en nødvendig del av presidentvervet og var selv pådriver for å ansette kommunikasjonsfaglig kompetanse i sekretariatet, forteller hun med noe som kan oppfattes som en undertone av stolthet.

Gå til andre hedersgjester.

Foreningen jobbet stadig tettere opp mot storting og regjering. Under An-Magritts regime ble grunnlaget lagt for flere av dagens politiske suksesser. Kimen både til dagens hovedsatsingsområde  - psykolog i kommunen - og henvisningsretten, som tidligere i år ble sendt på høring av den avgåtte regjeringen, ble sådd i hennes tid. Forskning fikk en mer sentral plass, blant annet gjennom forskningspolitisk utvalg, og Psykologikongressen ble etablert som en årlig begivenhet.

Fødselshjelper for Akademikerne

An-Magritts hadde også en hånd på rattet da Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) begynte å falle fra hverandre og nyetableringen Akademikerne så dagens lys i 1997. Ikke uventet var det spørsmålet om lønn som fikk fart på overgangen til den nye hovedorganisasjonen.

− AF dugde ikke lenger til å ivareta interessene til både høyskole- og langtidsutdannede.
Vi tapte på grunn av manglende differensiering mellom de ulike gruppene innad i foreningen, sier hun som ble den første representantskapsvalgte lederen i den nye organisasjonen.

Etter hvert utviklet psykologenes hovedorganisasjon seg til også å bli en sentral premissleverandør for forsknings-, utdannings- og skattepolitikk og spørsmål knyttet til medlemmenes pensjon.

Det nyslåtte æresmedlemmet har også hatt flere verv i internasjonale faglige fora og stod i fremste rekke i prosessen som førte til at Norsk Psykologforening i 2009 var vertskap for The 11th European Congress of Psychology.

Savner metodeutvikling

I dag er det først og fremst sakkyndigarbeidet som engasjerer henne, et arbeid hun mener har stort utviklingspotensial. Hun mener hun ser mye bra barnefaglig sakkyndigarbeid innenfor gjeldende rammer, men savner grep for å få fart på fag- og metodeutvikling.

− I Barnesakkyndig kommisjon sitter vi i dag med et omfattende forskningsmateriale, men det fins i ikke noe forskningssamarbeid mellom oss og universitetene.

Hun mener sakkyndigarbeid bør få plass som eget fagfelt på alle universiteter med profesjonsutdanning.

− Kanskje har utviklingen gått for fort. Det er litt skremmende når vi vet hvilke konsekvenser sakkyndiges arbeid kan få for dem som er involvert. Barna fortjener bedre. Vi må i hvert fall finne oss i å leve med et kritisk søkelys på profesjonen når vi jobber innenfor et felt der vi har så stor innflytelse, sier An-Magritt Aanonsen.