Det er noe dager siden kommisjonsleder Alexandra Bech Gjørv sendte stumme gisp gjennom nasjonen da hun ga sentrale myndigheter strykkarakter for deres evne til å ivareta livsviktige samfunnsoppdrag. Fra sidelinjen fulgte Rolv Mohn pressekonferansen.

Gledesspor

 Ved påsketider hadde han overlevert resultatet av en spørreundersøkelse om de berørtes opplevelser. Undersøkelsen omfatter både hendelsene 22. juli og oppfølgingen i månedene som fulgte. Undersøkelsen spilte ingen hovedrolle da Gjørv inntok talerstolen 13. august. Men den har fått et eget kapittel (11) og satt tydelige spor i kommisjonens rapport.

Gå til: Rapport fra 22. juli-kommisjonen, kapittel 11 De berørtes synspunkter: 

Noen vil kalle det gledesspor. For skal man tro de berørte, er det flere forhold i kjølvannet av tragedien, som gir grunn til å vende tommelen opp. Rolv Mohn er ikke minst glad på helsevesenets vegne:

Velfungerende helsevesen

 - Det har bestått prøven og vel så det. Oppi alt det triste er det godt å vite at sentrale samfunnsfunksjoner som medisinsk akuttberedskap fungerer så bra. Det samme gjaldt den umiddelbare oppfølgingen etter udåden, for eksempel pårørendesenteret på Sundvolden, påpeker han.

I disse funnene mener han det ligger god læring: På sentrale samfunnsområder har vi gode systemer og rutiner som fungerer hvis vi følger dem, sier han.

Undersøkelsen viser også at overveiende flertall av de berørte synes myndighetene viste godt nasjonalt lederskap etter katastrofen.

Dette er opplevelser som kan ha betydning for hvordan man takler katastrofen, mener Mohn: Å bli sett, og oppleve at en ikke står alene, men er omsluttet av en hel nasjons sorg og har det politiske toppsjiktet i ryggen, kan lette vekten av savn og vonde opplevelser.

En hånd på rattet

 Han mener det er fundamentalt viktig med en spørreundersøkelse. En ting er den demokratiske dimensjonen som handler om brukermedvirkning.
 - Undersøkelsen gir et godt grunnlag for å trekke nyttig lærdom fra dem som ble berørt av terroranslagene, sier han.

For eksempel forteller flere overlevende og pårørende om variasjoner i psykologisk oppfølgning, kriseberedskap og kriseteamenes kompetanse i hjemkommunen. Kommisjonen foreslår derfor å forskriftsfeste kravet om psykososiale kriseteam i kommunene. ”Dette vil kunne forbedre kommunenes innsats ytterligere, samt sikre at de rammede får god oppfølgning uavhengig av hvor i landet de bor”, heter det i rapporten

Les også: Vil lovfeste psykososiale kriseteam

I tillegg til mulige systemendringer understreker Mohn den terapeutiske effekten av å være aktør og til nytte i eget og andres liv etter katastrofen.

- Vi vet at det er bra for den psykiske helsen, sier han.

De berørtes stemme

 Det var en tydelig del av kommisjonens mandat å lytte til pårørende og berørte som ønsket å gi stemme til sine egne opplevelser etter udåden: Samtlige departementsansatte, alle som ble skadet i regjeringskvartalet og på Utøya, alle etterlatte, pårørende og ikke-organiserte frivillige.

Etter en høst med filing og sliping på spørsmålsstillinger og en pilot der undersøkelsen ble testet på representanter for målgruppene, ble undersøkelsene gjennomført rett over nyttår. Svarmaterialet var overveldende: Kommisjonen mottok totalt 3746 svar på syv skreddersydde spørreskjemaer.

Departementsansatte utgjorde den største respondentgruppen medn nærmere 3000 svar. Fra de overlevende, deres pårørende, de etterlatte og frivillige hjelpere i forbindelse med skytingen på Utøya fikk kommisjonen inn i respons fra i underkant av 700 personer. Halvparten av psykologbistands 15 psykologer var involvert i prosessen, tre på heltid.

Forskjellige psykologroller

 Mohn forteller at det å utforme spørsmålene var en stor, faglig utfordring.
 - Å avgrense relevante temaer og lage gode formuleringer i en så følelsesladet situasjon, var en vanskelig jobb. Vi fikk brynt oss på flere forskjellige psykologroller. Vi måtte kombiner evnen til å være metodisk presise med et toneleie som viste respekt for at berørte hadde vært igjennom sterkt opprivende hendelser. Vi fikk god bruk for hele bredden av psykologisk kompetanse; både den analytiske-vitenskapelig og den praktsk -kliniske, sier han.

Mohn underslår ikke at det har vært en kraftanstrengelse å jobbe under tidspress og med nasjonens blikk over skuldrene. Men i dag tillater han seg først og fremst å kjenne på stoltheten over å være en del av et faglig fellesskap som ha levert varene.