De er flinke på skolen, motiverte og i ferd med å avslutte forberedelsene til det mange mener må være et av verdens mest spennende og viktige yrker. Men hvor godt forberedt er psykologstudentene egentlig på hva som venter dem?

– På universitetet lever man litt i en akademisk boble, sier Haavard som leder Studentpolitisk utvalg (SPU) .

– Faget står i sentrum, og man står først og fremst til ansvar overfor seg selv. Når man tar skrittet fra kunnskap og teori til det å ta hånd om pasienter, er det andre hensyn som gjelder. Det er et stort ansvar. Det er ikke det samme som praksis, og man mister beskyttelsen man har som student.

I sommer kom han hjem fra praksis i Cape Town og tøffe tak i en fremmed kultur. Nå er han bare noen måneder unna å åpne døra ut til yrkeslivet med psykologautorisasjon i hånden.

Møtet med realitetene

Han påpeker at psykologers samfunnsoppdrag – å hjelpe pasientene – preges dypt i studentene i løpet av studietiden. Som yrkesaktiv, kan man imidlertid oppleve at rammevilkårene for å realisere «idealene» er litt annerledes enn man hadde forstilt seg.

– Mange vil oppleve at idealismen kolliderer med pragmatisme når selvstendig behandlingsansvar skal forenes med trange økonomiske rammer ved institusjonene. Da kan det være helt avgjørende at man ivaretar og pleier den idealismen man har med seg fra universitetene! Vi må altså ikke kaste "babyen ut med badevannet", råder han.

Henriette er hakket mer erfaren enn Haavard, med ett år på baken i PP-tjenesten på Lier etter at studietilværelsen tok slutt. Også hun er opptatt av møte mellom idealer og realiteter:

Godt nok

– Mange som begynner på studiet er idealister. De har en forventning om at de skal ut i jobb og gi det de mener er den aller beste behandlingen. Dette kan være vanskelig å få til i en presset jobbhverdag. Vi snakker mye om dette når vi har møter i YPU . Mange opplever nok at forskjellen på å være student og å være psykolog i fullt arbeid, er større enn de hadde regnet med, sier hun.

Hva kan man så gjøre? Begge er opptatt av er å jekke ned forventningene til at man er utlært selv om man har «verdens lengste» akademiske utdanning i profesjonsstudiet i psykologi.

– Selv om man har et flerårig studium bak seg, må man være innstilt på fortsatt å være i utvikling. Utlært blir man aldri. I sær fordrer det ydmykhet når man møter pasienter til terapi. Det sjelden de mest selvsikre som gir pasienten best hjelp, påpeker de.

De tror det er klokt å søke råd, støtte og veiledning hos mer «durkdrevne» kolleger.
–Det er viktig å ta vare på seg selv, ikke tro at man klarer seg alene. Det er utrolig berikende få gå litt i skjørtene til erfarne fagfeller. Det er på mange måter først nå, i møte med kolleger som har vært ute en vinterdag før meg, jeg opplever at det jeg har lært på studiet gir mening, sier Henriette.

Selvrefleksjon

De mener selv de har vært heldige som har fått utdanne seg i et av verdens mest spennende yrker. Henriette synes det har vært veldig spennende og givende å  jobbe som psykolog, Haavard gleder seg til å ta fatt.

Han mener imidlertid mener psykologstudenter kan unngå en del skuffelser ved å bruke selvrefleksjon: Spørre seg selv hva man forventer av yrkeslivet.
– Hvis man i en slik prosess er ærlig overfor seg selv, er det mulig å forebygge overraskelser som man ikke ønsker seg, mener han.

Han oppfordrer blant annet medstudenter til å reflektere over egen rolle og se på selv som en del av en utviklingsprosess. I en slik prosess er det lite hensiktsmessig å skille mellom ikke-psykolog og psykolog, men heller se på seg selv en som gradvis stiger i gradene fra  "litt psykolog til mer psykolog" i løpet av studiet. Viktige spørsmål da blir: "Hvor står jeg i min utviklingsprosess?", og vel så viktig: "Hvilke forventninger har jeg til meg selv, gjerningen min og det arbeidslivet jeg møter? Hvor går mine grenser?" Da må man jo ha en idé om hva psykologrollen er, sier Haavard.