– På Twitter er du ute i åpent landskap. Andre kan forholde seg til det du har sagt og reagere raskt. Det er en kjapp vei inn til den offentlige debatten; et lavterskeltilbud så å si, sier Psykologforeningens president, Tor Levin Hofgaard, og er ikke alene om holdningen:

Høsten 2013 ble mikrobloggtjenesten benyttet av 218 millioner brukere i måneden. I gjennomsnitt går det ut 500 millioner meldinger hver dag. Også stadig flere norske politikere har tatt mediet i bruk etter at det ble lansert for allmennheten i 2006. Tjenesten er i dag en integrert  del av maktelitens kommunikasjonsapparat og fremstår som en av de viktigste kanalene for meningsprofilering.

Henvisningsretten

Tor Levin Hofgaard

Ikke minst det siste har vært en vektig grunn for at Hofgaard har brukt tjenesten for det den er verdt i Psykologforeningens politiske arbeid: Minnet sentrale helsepolitikere på deres valgløfter og noen ganger fått direkte tilbakemeldinger om politiske spørsmål som Psykologforeningen er opptatt av. Det skjedde da han før foreningens lederkonferanse i juni 2013 adresserte en tweet til daværende helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre.

Hofgaard etterlyste den politiske behandlingen av foreningens mangeårige kampsak «henvisningsrett for psykologer». Statsråden svarte umiddelbart med å love en snarlig løsning. Og 5. juni, midt under lederkonferansen, ble forslaget om henvisningsrett sendt på høring.

Bundet til masta

Hofgaard mener Twitter kan være et godt supplement til annet påvirkningsarbeid. Han legger vekt på at minibloggtjenesten er ubyråkratisk og en direkte kanal inn til mennesker med innflytelse.

– Ved at jeg er på Twitter kan brukere og andre som benytter tjenesten, påvirke Psykologforeningens arbeid. Bruker du tjenesten riktig, tagger dem du henvender deg til, kan du være ganske sikker på at det du har på hjertet blir fanget opp selv om du ikke får direkte svar fra den du følger. Og får du svar, er det annerledes enn hvis du får svaret som sms eller i form av en telefonsamtale. På Twitter er det du sier, offentlig. Lover du noe, er du bundet til masta, sier Hofgaard.

@ElseMarieMolund

Også lederen for Psykologforeningens lokallag i Troms, Else-Marie Molund med to års Twitter-erfaring i ryggen, er overbevist om at man kan komme langt med 140 tegn. Ikke minst tror hun det kan være effektivt når fagpersoner og brukere går sammen og sender et omforent budskap til politikere. Selv har hun bidratt til å sette psykiske helse på dagsordenen ved å bruke Twitter som lobbyverktøy overfor lokale politikere og beslutningstakere.

Er du novise, les mer om Twitter her.

Brukererfaring

Molund sier Twitter også gir henne tilgang til personer med brukererfaring fra psykisk helsevern.
– Twitter er ikke bare et elitefenomen. Tjenesten er en vei til innsikt i brukertenkning og en annen forståelse enn vi får gjennom psykologisk praksis, sier hun.

Akkurat det er et poeng også for psykologspesialist Judith van der Weele. Hun twitrer med personer med pasienterfaring og får innspill blant annet om antipsykiatri.

– Jeg blir klokere og blir holdt litt i øra. Ved å lytte til brukerstemmer, får jeg innspill og tilgang til kilder jeg ellers ikke ville ha fått tak i, sier hun til psykologforeningen.no.

Dialog fremfor monolog

@jorgenflor

Psykologstudent ved NTNU, Jørgen Flor, understreker Twitters rolle som kanal inn til kritiske røster og alternative synspunkter.

– Det går ikke lenge mellom heftige debatter. På 140 tegn er det lettere å følge med, og budskapene blir som oftest spisset og konkretisert.

Ett råd gir han til noviser i «faget»: Søk dialog fremfor monolog. Selv avfølger han gjerne folk som utelukkende bruker Twitter som talerør uten å gå i dialog, og forsøker å unngå å gå i samme felle selv. Han mener enkelte politikere synder her.

– Det er i samhandlingen og tilsvarene, vi finner Twitters viktigste verdi, sier han.

Judith van der Weele har følgende råde til nybegynnere: Hold deg til fag og unngå sleivete innspill.

@JudithvdWeele

Selv har hun slettet tweets noen ganger

– Det tar litt tid å komme inn i. Ikke gi opp. Man får tilgang til fantastiske lenker, artikkelforslag fra kolleger som en ellers aldri ville ha fått tak i og ikke minst: Direkte kontakt med makta innen media og politikk. Og det er litt stilig om man har noe å si, sier hun.